Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Unntaksvis var både tømmer og mur rødmalt, men helst i forskjellige teknikker, og i minst etttilfelle med aksentuering av murverkets fuger.Mot slutten av 1700-årene tiltok skikken å rappe vegger i tømmer og bindingsverk, ogmange – kanskje de fleste – av de fargerike bindingsverksveggene forsvant bokstavelig talt fragatebildet, om ikke reelt. (Se s. 231-234). De få som ble stående synlig, synes etterhvert å hablitt malt heldekkende, uten skille mellom materialene. Av gamle fotografier ser dette ut til åvære tilfelle for utvalgsgården Tollbodgaten 14. Tendensen må kunne betraktes som enenklere parallell til den mer effektive løsningen med rapping. I den grad slik overmalingskjedde med kalkbasert farge, må den raskt ha blitt nedbrutt på tømmeret, slik at strukturen ibindingsverket snart ga seg til kjenne. Men mange hus beholdt likevel skillet mellom mur ogtømmer, enten det skjedde bevisst eller som utslag av forsømt vedlikehold. Eldre fotografierfra forstedene viser ofte bindingsverket tydelig, kanskje fordi det slett ikke ble vedlikeholdt.Mange av de eldste eksisterende forstadshusene har et værbitt bindingsverk der den gråbrunefargen kan være naturlig patina, eller i noen tilfeller rester av gammel tjære eller tjærebeis.En overlevelsesnisje for synlig bindingsverk var gavlene, som vistes når høye hushadde lave naboer, se fig. 4.1. Gamle byprospekter avbilder ofte hus der en kontrastrik gavl ibindingsverk stikker opp over tilstøtende takflater, mens fasaden presenterer seg mer moderneensfarget. Mye synlig bindingsverk overlevde også i bakgårdene, hvor man sjelden spanderterapping som på gatefasadene. Også her ble imidlertid både mur og tømmer som regelbehandlet ens med heldekkende maling – når bakveggene en sjelden gang fikk vedlikehold.Knapt noe bindingsverkshus i selve byen overlevde så lenge med eksponert fasade atden rakk å bli reddet av revurderingen som skjedde i den nasjonalromantiske epoken, daarkitekter og forskere begynte å interessere seg for byggeskikk fra nær fortid – også iChristiania. Økt anseelse for bindingsverket gjorde at det igjen kom for dagen, hvor detoverhodet fantes. Kontrasten mellom mur og tre ble gjenopprettet, oftest etter skjemaet lyst(hvitt eller gult) murverk mot mørkt tre (brunmalt eller tjæret), med Frogner gård someksempel. Det mest slående uttrykk for omvurderingen var Tollbodgaten 14, som gjenoppstotil nytt liv på Norsk Folkemuseum i 1915, oppstaset i fordums stripet prakt. Menmodernismen betydde et nytt tilbakeslag for bindingsverk, noe som i 1930-årene rammetbakgården på Rådhusgaten 12. Der ble bindingsverket fra 1810 slettpusset og utstyrt medfunkisklisjéen runde vinduer, og man gjetter at arkitekten helst hadde sett at materialet var”jernbeton”.Dekorativt utstyrTil det ”maleriske” bybildet, som forskere har fremkalt og vernere har beklaget tapet av, bidroogså andre dekorative detaljer enn fargene. Vi har bare sparsomme opplysninger og enda mersparsomme rester i behold. Endog de store praktbygningene mistet i tidens løp mestepartenav staffasjen, enten det skyldtes manglende vilje til å vedlikeholde utsatte elementer somforfalt raskt, eller bevisste ønsker om modernisering. Det siste motivet må ha vært sterkt tilstede ved ”forflatningen” som skjedde i 1700-årene, da hjørnehusenes gavler for en stor delble fjernet til fordel for valmede tak, og de fleste uregelmessigheter ble gjemt bak pusskapper.For bebyggelsen som er avhandlingens sentrale tema – de jevne byborgernes hus – erbåde kunnskapene og forekomstene minimale. Billedmaterialet er sparsomt, og kildene tause.Men noen slutninger lar seg trekke av det som vites om hus i større forhold.Prydgavler kjennes fra noen av de store murhusene fra før 1650. Rådhusgaten 19 harennå blindnisjearkader i tre høyder, adskilt med gesimser i mønstermuring. Avtrapningene varopprinnelig utfylt med hogne ornamenter i sandstein, slik de vises på modellen som ble lagettil byutstillingen i 1924. Disse ble omkring 1770 erstattet med en påmuring som ga gavlenerettlinjet kontur. På gårdens eldste del fra 1626 påviste Arno Berg byens eneste kjente247