Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

gamle Oslo. Også i kongens bestemmelser om bebyggelsen kommer frykten for branntydelig til uttrykk. De gode intensjoner og de brede brannforebyggende gatene maktetimidlertid ikke helt å eliminere faren. De strenge begrensningene på tre som byggematerialeble langt på vei papirbestemmelser. Under ugunstige omstendigheter – tørke og kraftig vind –fikk ilden derfor raskt godt tak i den brannfarlige bakgårdsbebyggelsen, slik at den sjelden lotseg begrense til én enkelt eiendom. Riktignok skulle det aldri mer forekomme altutslettendebranner, men henimot halve byen skulle komme til å stryke med ved den største Christianiabranneni 1686. I de følgende århundrer forekom også flere branner som rammet ett ellerflere kvartaler. Nedenfor skal de viktigste omtales:Fig. 2.14 Større bybranner etter 1624, inntegnet på Oslo Kommunes kartverk. Omfanget av noen branner erusikkert, bl.a. fordi bebyggelsens utstrekning ikke kjennes nøyaktig. Flere mindre branner kan overhodet ikkestedfestes. Ett og samme kvartal ble rammet av brann både i 1787 og igjen delvis i 1858.1686Denne mest omfattende brannen etter 1624 utslettet det meste av bebyggelsen i byens vestligste kvartaler, vestfor Øvre Slottsgate og langs øvre del av Nedre Slottsgate. Med unntak for tomtene nærmest Torget hadde dissekvartalene en fattigslig bebyggelse med en overvekt av ”leiegårder” befolket med håndverkere og andreubemidlede borgere. Men brannen rammet også kirken ved Torget, som skjønt den etter bygningskyndigesutsagn kunne ha vært reparert, ble revet av militære hensyn. Ønsket om en oversiktlig esplanade rundtAkershus førte også til at kvartalene på Kontraskjæret fikk byggeforbud. En ny kirke ble ti år senere reistutenfor vollen, men sydskipet kom til å strekke seg inn i vollen og fremtvang at et stykke ble fjernet. Alleredeforeliggende planer om en ny befestningslinje utenfor den gamle gjorde at kongen i desember 1696 godkjente degamle vollenes ”ruinering og de nyes innrettelse”. Bebyggelsen i nordre kvarter fikk derfor etterhvert bre segutover på vollområdet og forbi. De øvrige kvartalene beholdt etter gjenoppbyggingen det gamle preget medhovedsakelig en-etasjes bebyggelse og beboere i små kår. Ettervirkningene av brannen gjorde at Torget bleliggende mer perifert i forhold til bebyggelsens tyngdepunkt, og det ble allerede i 1717 foreslått å flytte det etterkirken til det frigjorte vollområdet (Widerberg 1946:79-92). Men opparbeidelsen måtte vente til 1730-årene, ogdet nye Stortorget ble først i 1736 innviet til markedsplass for byen (Sprauten 1992:403).81