Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

tak. Fagene i dansk bybindingsverk ble med tiden normert til omkring 2 alen eller nær 130cm, som svarte til bredden for et normalt vindu. Denne bredden kan ha vært med på åkonsolidere normen for vinduer og dermed også for åpninger både i mur og bindingsverk.Normalfaget i vindusløst Christiania-bindingsverk var bare 1½ alen, men i et vindusfag blebredden øket til 2 alen eller ”dansk modul”. (Se s. 225f). I bindingsverksteknikken sto manfriere til å variere høyden på åpningene, men selvsagt innenfor de grensene som etasjen ellerstokkverket satte. I det danske bybindingsverket på 1500- og 1600-tallet ble det vanligvisbrukt losholter i samme høyde mellom alle stolper, som oftest midt på veggen. Dettebegrenset i praksis vindushøyden, idet man neppe ser at losholten under et vindu ble senketunder dette nivået. I større byhus med stor etasjehøyde kunne forholdsvis høye vinduerforekomme, men jevnt over viser billedmaterialet fra danske byer temmelig lave vindue, oftebredere enn de var høye. Det som i disse husene begrenset vindusarealet, var vel først ogfremst prisene på vindusglass. Etter 1700 økte høyden gradvis, fra omtrent kvadratisk formattil vertikalformat. Som i Norge var de ”engelske” tresprossevinduene med større ruter dentekniske forutsetningen, men det må ha vært flere grunner til høyere vinduer – økendekomfortkrav, glasspriser og ikke minst mote. I Danmark ble større høyde vanligvis oppnåddved å senke losholtene, enten det skjedde på nybygg eller ved ombygging, men man holdt fastved prinsippet om gjennomgående losholter.I Christiania vet vi lite om de eldste bindingsverkshusene og deres vinduer.Trappehuset på Rådhusgaten 19 fra omkring 1650-60 er rekonstruert med forholdsvis laveblyglassvinduer av omtrent kvadratisk format, innenfor det normale feltet mellom to losholter(Berg 1936). De må antas å representere en norm for Christiania, trolig basert på dansktradisjon. Fra omkring 1700 kjennes flere bindingsverkshus av utseende. Det later til at detkarakteristiske Christiania-bindingsverket da var godt etablert, og ett av dets kjennemerkervar den varierende fagbredden. (S. 226). Vindusfag ble gjort bredere enn normalfag.Samtidig adskiller mønsteret seg fra det regelmessige danske ved en større frihet til å plasserelosholtene etter praktiske behov. Vinduene fra denne perioden var gjennomgående høyereenn halve etasjehøyden, og losholten under dem ble senket tilsvarende. Men i vindusløse fagbeholdt man den eldre todelingen med midtstilt losholt. Ved større etasjehøyde ble det sattinn to rader losholter, hvorav den nedre kunne korrespondere med underkant av vinduene.Fig. 4.41Til venstre bindingsverkshus fra Kolding hvor vinduer i alle fag danner sammenhengende bånd. Foto LR.Til høyre bakbygning i Kirkegaten 15, Collettgården. I Christiania utnyttet man sjelden muligheten til å plasserevinduene tett sammen, som bindingsverksteknikken innbyr til. Foto NF.260