Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Ved veis endeTid for tilbakeblikk. Lyktes det å nå de målene som ble stilt ved prosjektstart? Hovedmålet,slik det ble formulert i prosjektbeskrivelsen fra august 1997, var å ”fremskaffe ny kunnskapom bybebyggelsen i Christiania, særlig den som har vært eid og bebodd av det sosialemellomskiktet”. Delmålene var ”å etablere pålitelige kjensgjerninger om den taptebebyggelsen”, og å redegjøre for ”byens topografi og sosiale struktur, bygårdens organiseringog bruk, bolighusets planløsning og bruk, byggefagets utøvere og anvendte byggeteknikker”.Jeg valgte å rette oppmerksomheten mot to store emneområder – byggeskikkene som pregetbyen i tidsrommet, med hovedvekt på plantyper og byggeteknikker, og boskikkene slik derelaterte seg til sosiale grupper og endret seg over tid. Gjensidig påvirkning mellom byggeogboskikk var også et erklært tema.Håpet om å fremskaffe ny kunnskap må sies å være delvis innfridd. Den tapte by erugjenkallelig tapt, og av intet er det lite å hente ut. De skriftlige kildene oppfylte heller ikkeforventningene til utbytte. De mest tilgjengelige var allerede tømt, og de minst tilgjengeligeviste seg for kostnadskrevende å komme til bunns i. Likevel er det oppnådd resultater, menav en annen art enn jeg forutså. Gevinsten ligger ikke så mye i ny faktisk kunnskap som i nyeinnsikter, vunnet ved å samle og sammenstille gammel, bortgjemt og halvglemt viten.Prosjektet har bekreftet verdien av å kombinere data fra mange kilder og av ulike typer for såå se hvilke mønstre og sammenhenger som kan skjelnes. Til tross for tynn empiri har det vistseg at den kombinatoriske metoden kan avføde ny erkjennelse. Avhandlingens del 4 tegner ettydeligere bilde av en tapt byggeskikk, som vi før bare ante et vagt omriss av.En antagelse som er bekreftet gjennom dette arbeidet, og som bør ha overføringsverdi,er at det er nyttig å bryte ut av den insularitet som bygningsforskere lett havner i når defordyper seg i lokale eller regionale forhold. Kunnskap på tvers av landegrenser åpner for åbetrakte et materiale bokstavelig talt med andre øyne, og i hvert fall med en annenforståelsesbakgrunn. Man behøver ikke å trenge dypt inn den fremmede materien;overblikket er viktigere. Gevinsten mer enn oppveier anstrengelsen. Dels får man nyeperspektiver på hjemlig materiale der fortrolighet kanskje kan ha sløvet blikket, dels blir ensegen medbrakte utrustning et nyttig redskap til ny fortolkning av det fremmede. Det erkanskje formastelig, men jeg våger å mene at ved å betrakte danske byggeskikker i et utenfraperspektiv,oppdager jeg aspekter ved dem som danskene selv har vanskeligere for å se.Som et direkte resultat av fordypelse i dansk og tysk litteratur er det brakt på det reneat byggemåtene i Christiania var mer påvirket fra Tyskland enn man hittil har antatt, og atbindingsverket til tross for kongens bud ikke ble laget ”på dansk maner”. Det ligner mer påtysk. Også i takkonstruksjonene viser den tyske innflytelsen seg tydelig, og byen ble enformidlingssentral for tyske impulser til landet omkring. Men for andre sider avbyggeskikken var det forbilder i Danmark som sammen med den hjemlige tradisjonen blebestemmende. Særlig gjaldt dette for planformene og for boskikkene som er så sterkt knyttettil måten vi organiserer bebyggelsen. I begge land bodde folk i stuer på bakkeplan, medkjøkken og kammer i eller inntil forhuset, og de skaffet seg – eller ønsket – en sal ovenpå.Og i begge land foretrakk byborgerne relativt smale huskropper med langsiden mot gaten.Undersøkelsen har bekreftet både kontinuitet og brudd i skikkene som rådet blantbyens jevne borgere. Kontinuiteten kom til uttrykk i at folk sjelden rev et hus før i sistestadium av forfall, men valgte å bygge videre på det gitte grunnlaget og omforme det så detstemte med rådende forestillinger om hvordan man burde bo. Bare etter brann begynte manhelt fra bunnen. Men bygningsmessig kontinuitet betydde kontinuerlig endring, slik alleutvalgsgårdene tydelig viser. Endringsskikker er en vesentlig bestanddel av byggeskikker ogboskikker (Christensen 1995). Det har vært vanskelig å trenge inn i hjemmene hos byfolk på1600-tallet, mens flere kilder gir bedre innsyn i 1700-årenes boliger. Undersøkelsen viser at365