Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

den borgerlige almuen endret dagliglivets rutiner merkbart i denne perioden, at endringenesynes å ha vært felles for hele den europeiske verden, og at de kan ha sammenheng med nyeverdensanskuelser og tenkemåter som opplysningstiden åpnet for.Det andre store spørsmålet ble stilt slik: ”Hva ble resultatet av møtet mellom norsketradisjoner og fremmede impulser?” Dette refererte til murtvangen som i 1624 ble pålagt enmotvillig by, men som kongen mildnet ved å tillate bygging i utmurt bindingsverk,byggemåten som ble byens egen. I del 5 søker jeg å forklare den manglende strukturellesystematikk i det typiske Christiania-bindingsverket. I dette skiller det seg så avgjørende fraden bundne struktur som karakteriserer dansk og nord-tysk bindingsverk at det vanskelig kantenkes en direkte overføring av et helhetlig byggesystem derfra. Heller ikke er det rimelig åanta direkte kulturimport fra tyske byggemiljøer uten binding – da ville også andre trekk hafulgt med. Snarere må forklaringen søkes i konfrontasjonen mellom hjemlig og fremmed iselve byen. I møtet med den sterke norske laftetradisjonen ble bindingsverket feiltolket somen rent teknomisk byggemåte for vegger, og ut av dette kulturmøtet oppsto en ”flat” variant,blottet for karakteren av tredimensjonalt byggesystem som kjennetegner bindingsverk i landhvor teknikken er nedarvet. Prosessen ser ut til å ligne den som frembrakte pidgin ogkreolspråk i møter mellom ulike språksamfunn. Jeg oppfatter Christiania-bindingsverket somet kreolspråk, med ”grammatikk” hovedsakelig fra substratum eller laftetradisjonen, og med”ordforråd” fra superstratum, bindingsverket. Tømrerne i denne byen tenkte laftehus, menrealiserte dem som oversettelseslån i bindingsverkets termer.Hva så? Dette forsøket på en strukturalistisk tilnærming til byggeskikken har gitt megtro på at strukturanalyse er en metode som fortjener å bli utprøvd grundigere både på dette ogandre bygningsmiljøer. Hvordan husene var tenkt, og hvilke mentale mønstre som bestemteutformingen, har jeg bare hatt anledning til å utforske for en liten flik av den store helhetensom byggeskikken utgjorde på ett lite sted. Hele bygningsarven står og venter på å blianalysert med sikte på å avdekke de underliggende reglene for planløsninger ogkonstruksjonssystemer.Til slutt: hva skal alt dette tjene til? Har det noen verdi ut over blott og bar”antiquarianism” eller fascinasjon ved fortiden å bore seg inn i bindingsverk og andre avlagtebyggeteknikker? Det banale svaret er at det tjener til å skape en tryggere kunnskapsbase forfremtidig kulturminnevern. Et bedre svar er at det å studere hvordan mennesker før oss agerteog hvordan de strukturerte sine omgivelser, dypest sett handler om å studere hvordanmennesker tenker. Det kan umulig frakjennes verdi å utvide og utvikle vår forståelse for noeså vesentlig som vår egen art og for den tenkeevnen som denne arten er alene om å besitte.Bygningshistorie, som annen historie, lærer oss at mennesker før oss, til tross for sammegenetiske utrustning, tedde seg på måter som ved første blikk kan fortone seg merkelige ogirrasjonelle, og i hvert fall annerledes enn vi ville finne på. Det åpner for erkjennelsen av at viher og nå innretter oss på måter som ikke er naturgitte og selvsagte, men kulturelt betinget.Men da har vi også valgmuligheter. Og jo mer vi vet om fortiden, desto flere er alternativene.366