Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

kjøkkenet. Veggfast inventar med tallerkenrekker, hyller, skap og arbeidsbenker var regelen,slik det også var i København, hvor forholdene ventelig var omtrent de samme, men er bedredokumentert (Lindberg 1996:II,130-132). Behandlingen av gulv, vegger og himling i disserent funksjonelle rommene var antagelig nøktern og blottet for overskudd. Tilbake på 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet sto tømmervegger bare, mens vegger i mur ellerbindingsverk kun ble kalket. 209 Slike enkle innredninger er godt dokumentert i København(Lindberg 1996:II,123). Senere ble det mer alminnelig å kle tømmervegger med panel, menhvordan man behandlet de tallrike bindingsverkshusene i Christiania, er det nesten umulig åfastslå etter at alle er borte.Kjøkkenet som oppholdsrom er det ingen spor av i det gjennomgåtte materialet.Heller ikke kan det ha vært rammen om daglige måltider, kanskje med unntak fortjenestepikens raske matbit. Her må det innskytes at vi har få data fra småkårshjem, hvorgjenstandsmengden var så liten at skiftene ikke oppga hvilke rom tingene befant seg i. I småhus med bare to rom kan ett av dem ha vært kjøkkenet, som da både var et uunnværlig tilleggtil oppholdsarealet og stort nok til formålet. Kjøkkener store nok til å romme i hvert falltjenerskapets og kanskje barnas måltider fantes ellers mange steder, kfr. Wibes foran omtaltetypeplaner fra Trondheim. På den annen side viser rekonstruksjonene av småhus iKøbenhavn minimumskjøkkener som umulig kunne huse annet enn matlagning (Engqvist1978:131), og like små kjøkkener var ofte å finne i Bergen (Bjerknes 1961:24).Alt i alt ser det ut til at adskillelsen kjøkken-stue var nærmest total i den før-modernebykulturen, i motsetning til i bygdekulturer som den sto i livlig forbindelse med. Fjernebygder holdt mye lenger på sine flerfunksjonelle stuer, og selv i bynære bygder, hvor folktidlig fikk separat kjøkken, overtok dette ofte dagliglivets funksjoner, mens de nye stuene fikken mer seremoniell karakter. Et spørsmål som melder seg, er om folkevandringen fra bygd tilby under industrialiseringen på 1800-tallet førte til at forlengst avlagte boskikker blegjenopptatt i arbeiderklassen – en slags ruralisering av byen. For det ser ikke ut til å ha værten kontinuerlig tradisjon bak den utbredte skikken å spise og oppholde seg på kjøkkenet, somreformatorene bak 1900-tallets boligundersøkelser fant og bekjempet hos arbeiderklassen. 210SalNår Christiania-huset hadde to etasjer, var det nesten alltid en sal ovenpå. Rom med dennebetegnelsen opptrådte sjelden i første etasje, og bare i meget store hus. I små og mellomstorehus tilsvarte salen vanligvis det arealet som stuen opptok nede. Dette mønsteret finnes imange av utvalgsgårdene: Tollbodgaten 14, Rådhusgaten 12, Dronningens gate 10 ogAkersgaten 17 og 15. Det er ikke sikkert påvist at man i alle disse husene brukte ordet om detstore rommet ovenpå, men man må kunne anta dette på bakgrunn av de mangeinnbofortegnelsene som nevner ”salen”.Salen ble sjelden brukt til daglig opphold, men var rammen omkring store gjestebudnår mange skulle sitte til bords. Til daglig hadde den karakter av et rom for oppbevaring, ogmed denne kombinerte funksjonen hadde den en viss likhet med loftet i eldre norskbyggeskikk. Trolig er det et slektskap til stede mellom middelalderens langloft og en seneretids svalgangshus, som begge har rom for samme formål ovenpå, men under ulike navn.Ordet ’sal’ er germansk og betegnet kanskje det forhistoriske langhuset. Men i dennåværende betydningen ’rom i en øvre etasje’, som på dansk er utviklet videre til å bety selve209 I Londons hus av mur eller bindingsverk, hvor veggtekstiler ellers var mer vanlige, var kjøkkenet alltid barekalkhvittet for lysets og hygienens skyld, og veggene ble hvittet årlig (Picard 1998:41).210 Morten Bing har bidratt med verdifulle innspill omkring boligforhold og boligreform i 1900-tallets Oslo.310