Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

yer, først og fremst Danmark, der svalganger også var den selvsagte adkomst til overetasjen ibyhus av mur eller bindingsverk. Som resultat av dette kompliserte vekselspillet må vi regnemed at det gikk kraftige impulser ut fra Christiania og langt forbi byens grenser, impulser somsikret svalgangshusets en plass i byggeskikken. Motsatt vei tok landsens tømrere med segsine tradisjoner når de tok oppdrag med å reise laftehus i byen og forstedene.Som oppsummering vil jeg hevde at svalgangshuset, som oftest med toromsplan,fortjener betegnelsen byhuset. I Christiania ble dette idealtypen for små og middelstore husgjennom 1600- og 1700-årene, orientert langs gaten og med hovedadkomst fra gården.Høyt og lavtI avsnittene foran er hus med rom på rekke behandlet under ett, uten å gjøre forskjell på hus ién eller to etasjer, selv om spørsmålet har vært streifet i omtalen av svalganger og trapper.De er klassifisert etter lengde, ikke etter høyde. Slik kan det også virke naturlig å forholdeseg når vi ser hvor ofte ett og samme hus hadde først én etasje, så to. Men de som bodde ihusene må ha sett en vesentlig forskjell mellom høye og lave hus, både i daglig bruk og ut frahvordan de ble vurdert – ikke minst av andre.De åtte utvalgsgårdene fordelte seg jevnt mellom lave, høye og voksende. Bare etthus, laftehuset på Fred. Olsens gate 13, har alltid hatt én boligetasje, men riktignok med enhalv utkraget loftsetasje. Alene i sin kategori står også bindingsverkshuset på Dronningensgate 10, det eneste med to fulle etasjer i utgangspunktet. Laftehuset på Akersgaten 17 haddeogså to etasjer fra begynnelsen, men fordelt på to trinnvis oppførte separate tømringer. Defem øvrige husene i samme rekke vokste alle i høyden, men på Akersgaten 11 ble overetasjenaldri fullt utbygget. Rådhusgaten 12 hadde det mest kompliserte vekstforløpet, med utvidelseførst i lengden, så med overetasjen påbygget i to separate trinn. Like komplisert var kanskjeden uavklarte historien bak Kirkegaten 18. Det representerte en ikke uvanlig bygningstypemed første etasje i murverk og påbygg i en annen teknikk, i dette tilfellet bindingsverk.Var mangfoldet innenfor utvalget representativt for bebyggelsen som helhet? For å fåsvar på spørsmålet, er branntakstprotokollen for 1807 gjennomgått. Den omfatter bare ca. 80av byens 419 matrikulerte eiendommer. 184 Men i tillegg er eiendommene som ble innmeldt iBrannkassen før neste takst i 1817 tatt med, slik at materialet omfatter 89 eiendommer. Flereav dem hadde mer enn én bygning med fasade mot offentlig gate, slik at det samlede antalletblir 141. Disse antas å være representative for helheten.Etasjetall Hele byen Østre kv. Søndre kv. Vestre kv. Nordre kv.Bygn % Bygn % Bygn % Bygn % Bygn %1 50 35,5 9 22,0 3 15,0 19 55,9 19 41,31 1/2 4 2,8 1 2,4 0 0 1 2,9 2 4,32 76 53,9 27 65,9 16 80,0 11 32,4 22 47,83 2 1,4 0 0 0 0 2 5,9 0 0Ukjent 9 6,4 4 9,8 1 5,0 1 2,9 3 6,5141 41 20 34 46184 Se kap. 1. 5.2 om branntakstene som kilde. I motsetning til resten av landet hadde Christiania sin egenbrannkasse og derfor ikke obligatorisk medlemskap i Rikets alminnelige brannkasse før 1827. Byensbranntakstprotokoller er summariske og lite givende som bygningshistoriske kilder. Takstene for den alminneligbrannkasse er derimot meget opplysende, særlig etter 1800. Stadig flere gårdeiere gikk etterhvert over til riketsbrannkasse. Selv om protokollen fra 1807 bare omfatter ca. 20 % av eiendommene, må disse antas å værerepresentative for den samlede bygningsmassen.295