Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Siden utførelsen i etasjeskillet er resultatet av en påbygging, kan vi ikke uten videre se densom utslag av en lokal skikk for detaljering i forbindelse med utkragende overetasje. Menkanskje den likevel er påvirket av en den gang eksisterende tradisjon. Slik kan den oppfattesnår den blir sammenholdt med den tilsvarende utførelsen av sidefløyen, som skal ha vært reistunder ett i to etasjer før hovedhuset ble forhøyet. Detaljene er påfallende like, se fig. 3.19.Kan det ha vært en tradisjon for å lage takgesimser og etasjeskiller på samme måte?Spørsmålet kan vanskelig besvares med henvisning til andre bygninger – de fleste som nåeksisterer eller kjennes fra bilder har rikt profilerte gesimskasser i 1700-årenes manér, entende er opprinnelige eller senere tilføyelser. Bare ett kjent tilfelle kan bidra til å kaste lys overspørsmålet – den ofte avbildede takgesimsen på Øvre Slottsgate 2, som i tillegg tilfremskytende loftsbjelker har rikt utskårne knekter og annen dekor som viser innflytelse fradanske og tyske byhus. 87 (Fig. 4.23).Det er verdt å merke seg at man i forbindelse med påbyggingen ikke bare byggetvidere i samme veggliv som nede og kappet av de fremskytende bjelkehodene. Det kunneman kanskje ha ventet på et tidspunkt da utkragende overetasjer var i ferd med å bliumoderne, og allerede lenge (siden 1683) hadde vært forbudt i København. Men å kappehodet av bjelken ville svekke konstruksjonens sammenheng alvorlig, og å la hodet stikke fremuten overdekning fra en ellers slett vegg ville snart føre til råteangrep, eller se merkelig ut.(Slik ble det faktisk gjort på baksiden, men der ble de fremskytende bjelkehodene skjermet avsvalgangen.) Det ligger i selve konstruksjonens natur at man ved påbygging går ut frabjelkeenden, ikke fra vegglivet. Akkurat dette poenget er vesentlig for den hittil mesttillitvekkende av hypotesene om hvordan utkragningen i sin tid oppsto. Dette trekket vedeuropeiske bindingsverkshus har vært like utbredt som omstridt, og forklaringsforsøkene ermange. (Se s. 346). Carl Lachner foreslo at utkragningsfenomenet skyldtes hensynet tiltømmerforbindelsenes styrke, og dermed var en naturlig konsekvens av påbygging, idet hanavviste tidligere teorier basert på arealgevinst, statiske fordeler (Semper) eller beskyttelse motslagregn (Fritze). 88 Hans argumentasjon er den samme som kan forklare valget av utførelseda Tollbodgaten 14 ble påbygget. Huset kan altså føre oss på sporet av en løsning på ett av demest omdiskuterte spørsmålene i bindingsverksforskningen!Planen rekonstruertDen opprinnelige planen i første etasje var delt i tre rom, en plantype som i kap. 4.3.3 blirbetegnet som utpreget urban. Det er sannsynlig – men ikke sikkert – at kjøkkenet opptok dendelen som lå nærmest portrommet, og at de to andre seksjonene var stuen og et kammer. Vedpåbyggingen i 1722 ble denne inndelingen neppe endret, bortsett fra at karnappet gjorde stuenbetydelig større. Gevinsten for bokbinderfamilien var tre nye rom i 2. etasje: en stor sal imidten, flankert av to mindre kamre. Adkomsten til den nye etasjen gikk via en åpensvalgang, som igjen var forbundet med svalgangen og trappen i østfløyen.Planen ble forsøkt rekonstruert på Folkemuseet, etter at den i mellomtiden hadde værtforandret. Museet brukte tapphull og andre spor i materialene til å rekonstruere planen.Avgjørelsene lar seg ikke nå etterprøve med de samme metodene, fordi vesentlige spor ogsammenhenger gikk tapt sammen med mange av de overleverte delene. Men oppmålingen iforbindelse med ildstedsskatten i 1812 lar oss kontrollere forgjengerne – og bekrefter at de måha fått til en korrekt planrekonstruksjon.87 Ytterligere ett hus kan ha hatt en lignende utførelse – Prinsens gate 24 , reist etter brannen i 1686. Det kjennesfra en akvarell av Peter Blix (gjengitt hos Grosch (1972:98)). Men Blix er notorisk upålitelig og idealiserende isine avbildninger.88 Teoriene om utkragning er nærmere omtalt i kap. 4.1.3 og 5.2.2.127