Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Svalganger var like anvendelige på uthus, hvor de som på hovedhusene ga adkomst tiloveretasjen. Ofte var det sval foran alle fløyer, slik at bakgården var omkranset avsvalgangenes karakteristiske rekkverk på fire sider. (Fig. 4.36,37). Hvis to fløyer medsvalganger møttes i et hjørne, var det som regel forbindelse mellom svalgangene, slik at dedannet sammenhengende passasjer mellom fløyene, i noen tilfeller rundt hele gården.Svalen dannet en mellomsone mellom ute og inne, et tørt, men uoppvarmet areal somnok ble brukt til opphold i sommerhalvåret; et sted hvor mange slags sysler kunne drives ibedre lys enn innendørs. Til å begynne med var svalene åpne, med brystninger av tettstiltetiler med eller uten utsveifninger, eller med balustre. Senere ble det vanlig å tilfredsstille øktekrav til komfort ved å lukke dem med bordvegger i full høyde, slik det skjedde i Rådhusgaten12 på 1700-tallet. I tiårene omkring 1800 ble svalgangene i tiltagende grad bygget inn medtette yttervegger, slik at de fikk mer karakter av innelukkede og klimabeskyttede korridorer.Dette skjedde bl.a. i Collettgården (Kirkegaten 15) og i Dronningens gate 11, som begge fikksvalsvegger av utmurt bindingsverk. Det samme fikk Rådhusgaten 12 ved den storeombyggingen i 1810. Der ble svalen samtidig utvidet i bredden fra 2½ til 4½ alen. 96 Det nyetilbygget fikk mer karakter av en utvidelse av selve huset enn av en tilbygget svalgang, oginnholdet ble snarere et trapperom enn en tradisjonell sval. Man kan velge å oppfatte det somen utvidelse fra enkelt til dobbelt grunnplan, slik det ble gjennomført i mange hus. Likevelomtalte branntakstene det som ”en tilbygget indlukket Gang af Muur og Bindingsværk”. 97Da skikken med innelukkede svalganger festnet seg omkring 1800, ble det vanlig ålegge husets formelle hoveddør til den enden av svalen som vendte mot innkjørselen.Beboere og besøkende kunne da stige tørrhodet direkte inn fra en vogn. Slike inngangspartierfantes bl.a. i Rådhusgaten 12 og Dronningens gate 11 og 15 (Departementsgården, mnr. 39).Konstruktivt inntar svalgangene i Christiania og andre østlandsbyer en mellomstillingmellom fremmed bindingsverk og hjemlig stavverk, og eksemplene danner til sammen etkontinuum av overgangsformer. Sannsynligvis er de lokale løsningene en slags hybridertuftet på to tradisjoner. Én er den gamle svalskonstruksjonen som kjennes fra middelalderensloftsbygninger og som ble videreført etter reformasjonen i svalene på loft og stuer i bygdene.Disse konstruksjonene er sjelden selvstendige, de opptrer omtrent alltid som lettere utbygg påhus der kjernen er laftet. De kan betraktes som ”vokst ut av lafteverket” ved utstrakt bruk avrundtømmer istedenfor firhogne materialer, særlig i horisontale ledd, som dessuten kan værelaftet sammen i hjørnene. Staver er gjerne brede planker eller har rundt tverrsnitt, og de kanri med kløftet ende over sviller eller svillekryss. En svalsfront i denne tradisjonen kan halange spenn, ujevn avstand mellom stavene og mangel på korrespondanse mellom staver ogbjelker.I sterk kontrast står svalgangene på eldre danske byhus. De ser ut til å springe merdirekte ut av bindingsverkstradisjonen og kan betraktes som utvidelser av konstruksjonen iselve huset. Her er materialdimensjoner og tømmerforbindelser de samme som i utmurtbindingsverk, og i de eldste eksemplene finnes den samme jevne faginndelingen ogkorrespondansen mellom stolper og bjelker. ”Møntmestergården” fra Borgergade iKøbenhavn, nå på ”Den gamle By” i Århus, har hatt åpne svalganger med faginndeling som ibindingsverket innenfor (Engqvist 1992:12-14). Stolper og rekkverk er ikke bevart, menantas å ha vært rikere utskåret og profilert enn på den skjematiske tegningen i fig. 4.38.Det synes ikke urimelig å anta at svalgangene i norske byer har hentet forbilder bådefra den danske tradisjonen, formidlet gjennom Christiania som importerte den sammen medbindingsverksteknikken, og fra hjemlig tradisjon knyttet til laftebygging. Man ville vente atdenne situasjonen frembrakte hybride løsninger, og at det skjedde en utveksling av ideer96 Bredden på 2½ alen gjelder annen etasje. I første etasje var svalen før 1810 2¼ alen bred, slik at den hadde enutkragning på 6” eller en stokkbredde i etasjeskillet.97 SAiO. Christiania branntakstprotokoll nr. 13, fol. 95 b.255