Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

natursteinsmur. Med store stenderavstander var bjelkelagene nødvendigvis uavhengige, ogsystemet var uten ”bindinger” (Bedal 1990:18-24).Den utgaven av tysk bybindingsverk som har vært kalt ”fränkisches Fachwerk” gjordeseg særlig gjeldende i vestre del av Midt-Tyskland, i nordvestre Bayern, Rheinland-Pfalz,Hessen, nordover langs Rhinen til Köln, og med utløpere østover til Thüringen. Fra 1300-tallet ble et opprinnelig glissent bindingsverk fortettet med mellomstendere, samtidig sometasjedeling (”Rähmbau” eller ”Geschossbau”) avløste høystolper. Utkragning ble vanlig ibyhus, og knektforbindelser gjorde at stendere og bjelker til en viss grad måtte følges ad.Men en tradisjon for tette bjelkelag førte til at man gjerne brukte to bjelker for hvertstenderfag. Skråavstivning ble sterkt fremhevet og antok dekorative former, som figuren”Mann” knyttet til hovedstolpene, eller som friser av kors eller buer over flere fag. Vinduene– som sjelden fylte hele faget i bredden – ble ofte gruppert flere sammen, adskilt med korte”Stiele”.Fig. 5.14 Bindingsverk i Syd- og Midt-Tyskland.Til venstre skjematisk fremstilling av ”alemannisk” (øverst) og ”frankisk” (nederst) bindingsverk, etter Bindingm.fl. (1975). I midten et ”alemannisk” praktbygg, Hospitalet i Ehingen, etter Thinius-Hüser (1998). Til høyre et”frankisk” hus fra distriktet rundt Bonn. Rominndelingen vises også her av at alle ”Bundständer” er avstivetmed skråbånd som danner ”mann”-figurer. Foto LR. I begge hus er bjelkene uavhengige av primærstrukturen.Omkring 1500 skjedde overgangen fra bundet til ubundet system i ”frankisk” bybindingsverk,utløst av at kortere utkragning uten knekter ble vanlig. Stenderne ble nå helt frigjort frabjelkene. Bare plasseringen av ”Bundpfosten” ble diktert av innvendig romstruktur, ogmellom dem satte man mellomstendere med omtrent samme frekvens som i Nord-Tyskland.Walbe mente at frigjøringen fra bundet system skyldtes ønsket om å overta den nordtyskeskikken med vinduer som fylte ut hele faget mellom to stendere. Men siden man ikke ogsåville overta deres glisne bjelkelag, måtte man gi avkall på bindingen mellom stendere ogbjelker (Phleps 1951) (Binding 1975) (Walbe 1942).Etter en sterkt dekorativ fase fikk en enklere, folkelig versjon av frankisk bindingsverkgjennomslag i disse traktene på 1600- og 1700-tallet. Kjennetegnene er liten eller etterhvertingen utkragning og rasjonell skråavstivning, men i første rekke stendere i ubundet system.Bygninger som svarer til denne typebeskrivelsen er stadig å finne overalt i småbyer oglandsbyer i distriktet. (Fig. 5.13). Beskrivelsen er også dekkende for bindingsverket iChristiania. Skal man lete etter utenlandske forbilder for dette, er det Rhin-Main-områdetsom peker seg ut som det mest interessante.I østlige deler av Franken fortsatte man helt til midten av 1700-årene å bygge hus medglisne ”Bundständer” som uttrykte planens rominndeling. Hver stender ble avstivet med361