Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Fundamentering i norsk byggetradisjonI tradisjonell byggeskikk både på land og i by var fundamentering en enkel sak. Hus ilafteteknikk hadde stor toleranse for utstabil byggegrunn og setninger. På plant, veldrenertterreng kunne man nøye seg med laftesteiner rett på marken, eller gravet ned tilstrekkelig til atalle knutepunkter ble liggende i samme nivå. I mer skrånende terreng måtte det etableres etkunstig plan – en plattform avgrenset med forstøtningsmurer på frittliggende sider. Det varsjelden tale om grunnmurer slik vi kjenner dem i våre dager; de tilhører en nyere tid oghenger sammen med en moderne bruk av kjellere.Syllmurer kunne bestå av en steinrad rett på terreng, bare ubetydelig hevet der de ikkesamtidig skulle danne forstøtning for oppfylte masser. Det var uvanlig å bygge en frittståendemur rundt et kryperom, fordi gulvet i et bebodd hus alltid måtte ligge direkte på et underlag avjord for å holde på varmen. Husets fundament var altså vanligvis en plattform av masser somkunne gi gulvet et tørt og trekkfritt underlag, omsluttet av en lav syllmur eller en mer solidforstøtningsmur mot skrånende terreng. En kjeller fylte i slike hus sjelden ut hele arealetinnenfor syllmuren, men var rett og slett et grunt hull med tørrmur omkring, liggende inne påtuften og godt unna ytterkantene av huset. Adkomsten var helst via en lem i gulvet, somellers lå med åsene nedgravd i isolerende jordmasser og uten noe hulrom under gulvbordene –hvis det overhodet hadde tregulv.Systemet hindret trekk av kald luft utenfra til oppholdsrom eller kjellere, ogluftsirkulasjon under gulvene. Det ble nesten utelukkende brukt tørrmur, eventuelt med leiresom stabiliserende fugemateriale. Tørrmuring krever, hvis man vil unngå trekk, at murenbygges som en kistemur med fyllmasser i midtsonen. Til isolasjon kjente man knapt noeannet materiale enn jord eller leire. Disse forholdene forklarer hvorfor byggeskikken ikkeåpnet for ”moderne” kjellere omgitt av tynne og høye grunnmurer. Som en ytterligereforsikring mot trekk i overgangen mellom syllstokk og syllmur ble det i mange bygder lagt”moldbenker” langs yttervegger, sittebenker konstruert som kasser fylt med jord.Fundamentering i byeneForholdene var mer kompliserte i byene på grunn av ofte dårligere byggegrunn og størrevariasjon i bygningstyper og byggemåter. De fleste byene var havnebyer, lokalisert til godenaturlige havner uten hensyn til grunnforholdene på land. Der var det ofte fuktig terreng, ogdet ble ikke bedre av at havnefronten hadde en tendens til å flytte seg utover i vannet.Fremrykningen skyldtes dels bevisst oppfylling for å innvinne verdifull tomtegrunn, delstilmudring og tilfeldig oppfylling med avfall. Ustabil byggegrunn krevde ekstraordinæretiltak som pæler eller flåter. Utgravningene i Oslo og andre middelalderbyer har brakt fordagen mange varianter av slike fundamenter.I tillegg til den langsomme veksten førte de hyppige bybrannene til mer dramatiskelandhevninger. Brannene etterlot lag med aske og brente bygningsrester, og mer eller mindrebevarte rester ble etterpå jevnet med jorden. Før branntomtene igjen kunne bebygges, måttede som regel planeres med ytterligere masser. Byggearbeidene etterpå bidro til det voksendeterrenget med hoggeflis og annet bygningsavfall. Lag på lag med avleiringer gjør byarkeologimulig ved å bevare levninger av hverdagslivets materielle kultur.Enkelte kystbyer ble også anlagt på svabergene rundt gode naturlige havner. Dennelokaliseringen bød på absolutt fast og stabil byggegrunn, men ulempen var at terrengetvanskelig kunne bearbeides etter behov. Utgraving var i praksis umulig uten modernesprengningsteknikk. Til å planere byggetomter, gårder og gater var man hovedsakelig henvisttil oppfylling med tilkjørte masser. Dette sammen med senere ”naturlige” avleiringer etterbrann førte også på slike steder til en oppbygging av kulturlag. En følge av bygging på fast236