Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

SperretakSom allerede omtalt, var sperretak uadskillelig knyttet til kategorien murhus, som i dennesammenheng også omfatter bindingsverkshusene. Sperretak var i middelalderen den vanligstetakkonstruksjonen og dominerende i den bevarte bygningsbestanden fra perioden, men detkan ha vært flere åstak på østlandske laftehus enn de kjente eksemplene kunne tyde på. I allefall fikk åstak økende utbredelse gjennom 1500-, 1600- og 1700-tallet, noe som kan hengesammen med overgangen fra åre og ljore til peis og pipe. Sperretakene beholdt stillingen påVestlandet, mens mønsåstak og forskjellige kombinasjoner med både sperrer og åser bleforetrukket i mange fjellbygder på Østlandet.Rene sperretak utøver et kraftig press utover på bæreveggen. Det ble i eldrebyggeskikk motvirket med ”beter” eller ”kroner” som strekkstag eller ankerbjelker tvers overhuset, og beten fikk en så sikker posisjon i stuene at den fulgte med også etter innføring avåstak eller mønsåstak, hvor den ikke lenger var statisk nødvendig. Kjennetegnet på dettradisjonelle norske sperretaket er nettopp det fritt opplagte sperreparet, bundet sammen imønet og støttet til en bærende ”raftlegje” eller ”stavlegje”, men uten noe strekkstag integrerti selve sperresystemet for å nøytralisere sidetrykket. Det problemet ble løst ved å stabilisereraftlegjene mot utsprengning ved hjelp av separate beter. Det eldre norske sperretaket medVestlandet som kjerneområde representerte et fullkomment ubundet system, siden betenekunne legges inn helt uavhengig av sperrene. 121 I de grindbygde uthusene på Vestlandet ersperrene også uavhengige av betene, til tross for at det er en vesensforskjell mellomgrindbygg og laftebygg. Begrepene ’bundet og ubundet system’ er drøftet i kap. 5.2.1.Sperretakene i Christiania må plasseres i en helt annen kategori. Alle var såvidt viteskonstruert som integrerte sperrebind, der sperreparet var forbundet med en tverrgåendebjelke. Bjelken hadde to funksjoner. Dels eliminerte den sidetrykket fra sperrene ved å virkesom strekkstag, dels inngikk den i bjelkelaget som bar loftsgulvet. Strekkbjelkensdobbeltrolle gjorde at sperrebindene vanligvis ble oppstilt med samme forholdsvis tettefrekvens som andre gulvbjelkelag, med senteravstand omkring 90-100 cm eller 1½ alen. Medsåvidt tettstilte sperrer var det ikke behov for noe sekundært bæresystem; sperrene alene vartilstrekkelige, og et ytterligere system av åser kunne unngås. De eldste Christianiahusenehadde vanligvis tekking på ”åpen lekt”, altså uten undertak, og med taksteinene opphengt pålekter direkte på sperrene. På 1800-tallet ble det bl.a. som brannhemmende tiltak og avvedlikeholdshensyn vanlig også på byhus å innføre et undertak av over- og underliggerbord,og først da ble det behov for et sekundært bæresystem i form av strøbord på tvers av sperrene.Men disse må oppfattes som vesensforskjellige fra virkelige åser.Sperrebindene i Christiania er i prinsippet de samme som Godal og Moldal kaller”fotsakser” (Godal 1994:63f). (Fig. 4.44). Forfatterne skriver at de hovedsakelig finnes påØstlandet, men også i større hus på Vestlandet, og på bindingsverkshus på Sørvestlandet og iMandal. ”Vi ser at tyngda kjem på langveggen, men at utoverkreftene effektivt er fanga oppav sperrelunnen. Med denne byggjemåten kan ein tømre i smekre dimensjonar utan at veggenvil bulne. Prinsippet passer til etter måten store hus og det er helst i større lafta hus og i uthusat vi finn denne byggemåten”. Betegnelsen ”fotingsrøst” bruker de om byggesystemet somhelhetsløsning når det er anvendt ”fotsakser”. Takbind av denne typen finnes mest på store121 Hinz refererer til tyske forskere som mener at sperretaket kom sent til Vestlandet gjennom innflytelse frahanseatene i Bergen, og ble formidlet til folkelig byggeskikk via overklassens og kirkens byggevirksomhet.Han anser som Clemmensen sperretaket som en videreutvikling av ”saksen”. Det antydes også at selv ordet”sperre” kan være innlånt fra tysk og ha erstattet det opprinnelige ordet ”raptr”, idet de vestlandske sperrene ikkeer egentlige sperrer etter tysk definisjon, men heller bør oppfattes som det tyskerne kaller ”Rofen” (etymologisk= rafter), omtrent samme sak som danske ”hængeltræer” (Hinz 1989:159) (Thinius-Hüser 1998:147f) (Lerche1987:219).267