Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

1600-tallet”. Hans publikasjon ”Byggverk i tre 1100-1700” (1993) tar særlig for seg tårn- ogtakkonstruksjoner i kirkene, og i den sammenheng også tak over byhus i Christiania.Et tverrfaglig miljø av arkeologer, arkitekter, etnologer og kunsthistorikere hargjennom de siste tiårene bidratt til å utforske byggeskikkene innenfor ”nordsjøkulturen” .Likhetene mellom historiske byggemåter og de forhistoriske langhusene som kan påvises ihele området har avfødt interessante teorier om sammenhenger. Denne forskningen eroppsummert i to viktig publikasjoner: ”Vestnordisk byggeskikk gjennom to tusen år ” (1982)og ”Grindbygde hus i Vest-Norge” (1999). Et tysk bidrag til emnet er gitt av Hermann Hinzmed ”Ländlicher Hausbau in Skandinavien vom 6. bis 14. Jahrhundert” (1989).Litteraturen om bindingsverk er av naturlige årsaker fattig i Norge. Desto meromfattende er den i bindingsverksland som Danmark og Tyskland. Bortsett fra et sideblikk tilEngland, har jeg konsentrert oppmerksomheten om disse to landene som de mest sannsynligeopphavssteder for Christiania-bindingsverket.I Danmark er de mer dekorative aspektene ved bindingsverket behandlet av pionerenReinhold Mejborg (1888). De konstruktive sidene og sammenhengen med forhistoriskebyggemåter ble tatt opp av Chr. Axel Jensen i ”Stolper og Suler ” (1916). Viktige bidrag tilutforskningen av dansk bindingsverk er siden gitt av Mogens Clemmensen i ”Bulhuse” (1937)og i artikkelstoff av Svend Jespersen (1956), Axel Steensberg og Halvor Zangenberg. En godsammenfatning av bindingsverk og beslektede konstruksjoner i landsbebyggelsen gir BjarneStoklund i ”Bondegård og byggeskik før 1850” (1980).Svenske hus i bindingsverk fantes og finnes på gammelt dansk territorium, og densvenske litteraturen om emnet er det derfor naturlig å knytte direkte til den danske. Et tidligbidrag var Axel Nilssons artikkel ”Öfvergångsformer mellan blockhus och korsvirke” (1903),hvor forfatteren med sin evolusjonistiske tilnærming kom i skade for å oppfatte laftehus somden forhistoriske byggemåten, gradvis videreutviklet via ”skiftesverk” til ”korsvirke”. Emnetfikk en hel avhandling av Carl Werner med ”Korsvirkesarkitekturen i Sverige” (1924).Byenes bindingsverk ble behandlet av Chr. Axel Jensen (1933), og siden er en mengdemonografier over lokale varianter kommet til. Jeg har i denne sammenheng særlig gjort brukav bøker om Randers, Bornholm og Ålborg, men først og fremst Kjeld Kaysers”Københavner bindingsværk” (1985). Fra nyere tid er også den populærvitenskapelige boken”Byhuset – byggeskik i købstaden” av Curt von Jessen m.fl. (1980) verd å nevne. Byhus iSkåne er behandlet av bl.a. Einar Bager og Erik Lundberg.Tyskland har en særlig sterk tradisjon for forskning om bygningskonstruksjoner,grunnlagt av Schäfer i slutten av v 1800-årene og videreført av Ostendorf, Gruber og Phleps.Ledende skikkelser i etterkrigstiden var Schepers, Eitzen og Baumgarten. 53 Disse har skrevetom nord-tyske forhold, og til dem slutter Konrad Bedal seg med sitt grundige verk om”Ländliche Ständerbauten” i Schleswig-Holstein (1977). Bedal har også skrevet ombebyggelsen i Franken (1980, 1990). Midt-tysk (frankisk) bindingsverk var tidligerebehandlet av Heinrich Walbe (1942). En utradisjonell vurdering av konstruktive løsninger frastore deler av Europa er gjort av Klaus Thinius-Hüser i ”Historische Holzkonstruktionen”(1998).53 Tysk forskningshistorie er her hovedsakelig referert etter (Bedal 1977:19-23).48