Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

ehov, men hadde også mer tilfeldige korttidsbesøkende som kunder. Byen hadde monopolpå detaljhandel til bønder og bygdefolk i hele opplandet, som for Oslos del omfattet det mesteav Østlandet. Bondehandelen foregikk til daglig på torget, som hadde sin største omsetningpå lørdager. Men det årlige markedet i Oslo over fire dager midtvinters har nok stått for envesentlig del av varehandelen. Byborgerne benyttet seg utover i 1500-årene i stadig størregrad også av sin rett til å drive omførselshandel i landdistriktene (Sprauten 1992:34-38).Hver by en øyNorge i de første hundre år etter reformasjonen kan betegnes som en nokså løs samling avregioner, der avstandene var store og bindeleddene svake. Kysten og fjordene var gjennomalle tider en naturgitt allfarvei som folk visste å utnytte til handel og samkvem, og vinterenbød på godt sledeføre, men ellers var landet praktisk talt veiløst. Kommunikasjon til landsmåtte skje til fots eller på hesteryggen, og varer ble fraktet på kløv eller rygg.Regionenes relative isolasjon skyldtes ikke bare topografiske forhold, men også atnæringsliv og handel utfoldet seg temmelig uavhengig innenfor hver enkelt region, i etsamspill mellom regionens dominerende by og opplandet, mens kontakten med andre regionerinnenlands var ubetydelig. Byene lå nesten uten unntak ved kysten og kunne dra nytte av atsjøveien var den optimale for all varetransport – og den gikk til og fra utlandet. Noe forenkletkan det sies at byene hadde sine forbindelseslinjer utover til utlandet og innover til sittinnenlandske oppland, men ikke ”på tvers” til andre byer i Norge. Slik ble hver by ettyngdepunkt i det territoriet hvor dens privilegier tillot borgerne å virke. Oslo fikkeksempelvis nære kommersielle bånd til nordtyske, danske og nederlandske byer, oghandelsforbindelsene førte selvsagt til at det også ble knyttet kulturelle og personlige bånd.Innenlands hadde byene hver for seg et nett av forbindelseslinjer utover i sitt distrikt gjennomkrambodene, markedene eller omførselshandelen, og disse kanalene for varebytte formidletnok også immaterielt tankegods.Norge var på sett og vis et øyrike av isolerte byer i hvert sitt oppland, med få og svakekontaktlinjer byene imellom, men med bred kontaktflate mot verden utenfor. Impulser fraEuropa kunne dermed komme samtidig til hver by enkeltvis fra de byene som var viktigehandelspartnere, og derfra finne veien videre utover i distriktet. Landet hadde ikke somDanmark eller Sverige et ubestridt sentrum som mottok, filtrerte og fordelte impulsene.Christiania var ingen hovedstad i kulturell henseende, bare én av flere byer som hver spilterollen som hovedstad og formidlingssentral i sitt distrikt.2.1.3 Christiania og omlandetBeliggenhet og adkomstVed sin beliggenhet i enden av en fjord som strakte seg langt inn mot hjertet av Østlandet,hadde både Christiania og forløperen Oslo fordelen av et stort oppland. Denne fordelen varimidlertid ikke fullt så stor som kartet antyder, idet de store vassdragene med godefløtningsmuligheter munnet ut andre steder. Derfor kom vekstbetingelsene som fulgte medtrelasteksporten for en stor del andre byer til gode. Også den lokale topografien motarbeideteffekten av den sentrale beliggenheten. Stengende åser på alle sider satte grenser forfremkommeligheten til lands, og trafikken til og fra byen måtte søke seg vei langs en av de fåfarbare traséene. Egentlig var det (nesten som idag) bare tre veier ut av Oslo-gryta – gjennomGroruddalen nordover, gjennom Bærum vestover og over Ekebergplatået mot sør.56