Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

arkiver, og når de dertil var håndgripelige realiteter, burde de kreve mindre tidkrevendegrunnlagsinvesteringer i det å rekonstruere de fortidige situasjonene først. Det skulle vise segat ingen av disse forløpene lot seg forutsi. Jo flere faktorer som er for hånden til å dannetråder i den totale vev som en bygningsbiografi utgjør, desto mer komplisert blir det å vevedem sammen. Derfor utkrystalliserte det seg, noe uventet, ingen fast mal for disponeringenav stoffet og fortellingen av den enkelte biografi. Men disse innledende studiene kastet etskarpere lys på kildematerialet og bidro dermed sterkt til å styre valget av studieobjekter.En idé som underveis ble prøvet og forkastet, var konsentrasjon om avgrensede strøkav byen, slik at man kunne studere et sosialt og geografisk sammenhengende miljø. Tankenhar mye for seg, men den lar seg vanskelig forene med kravet om et så rikt kildemateriale sommulig. Dette siste er et produkt av tilfeldigheter, og ikke av lokalisering. 1 En annenerkjennelse som modnet under prosessen, var at det geografisk kontekstuelle har relativt litenbetydning i et større perspektiv. Hver bygård er på sett og vis en individuell fortelling. Hverbyggherre sto i begynnelsen fritt til å velge formål, byggemåte, størrelse og stilutrykk for sinbygning, uavhengig av hva de nærmeste naboene måtte finne på. Hendelsesforløpet videre erogså i det vesentlige individuelt og uavhengig av kontekst. Noen gårder hadde stabile eiere,mens andre skiftet eier hyppig, men slike forhold kunne med tiden snu seg, på samme måtesom det kunne skje til dels dramatiske vekslinger i velstand og sosial posisjon. Beliggenhethar imidlertid en viss sammenheng med generelle sosiale forhold, slik som når håndverkereog andre av lavere stand og stilling bevisst ble styrt mot bosetning ”oppe i byen”, mens derike kjøpmennene bosatte seg nær havnen og langs hovedgatene. Et annet strøks-spesifiktkriterium er at utvalget bør omfatte flere byggeperioder. I den forbindelse må det tas hensyntil at bybrannene ofte opptrådte kvartalsvis. Søker vi etter gårder fra byens første år, må viderfor unngå de kvartalene som senere ble utslettet i de store brannene. (Fig. 2.14). På denannen side er vi også sikre på at gårder vest for Akersgaten ikke kan være eldre enn fra 1686,hvis vi nettopp ønsker å få grep på hus fra gjenreisningstiden eller senere.Det endelige utvalget bærer til en viss grad preg av forsøket på geografiskkonsentrasjon, idet tre av dem tilhører samme husrekke i Akersgaten, nr. 11, 15 og 17. Helehusrekken kunne godt ha vært gjenstand for studier i dybden, men det ble funnet riktig åutelate noen som enten var mindre fyldig dokumentert, eller som ikke mentes å gi tilstrekkeligny kunnskap til at det var verdt umaken å inkludere dem. For resten av eiendommene fra nr.1 til 9 er det imidlertid innhentet nok kildemateriale til at de blir trukket inn for komparasjonmed de utvalgte gårdene. Også nabogårdene Tollbodgaten 14 og Kirkegaten 18 tilhører,sammen med gårdene videre langs Kirkegaten, nr. 10-16, en sammenhengende husrekke somble vurdert som mulige utvalgsgårder. Flere av tomtene har referanse til tomtebrev fra 1629,og ettersom kvartalet har vært spart for branner, kan deler av bebyggelsen være blant byenstidligste. Kildetilfanget varierer sterkt, men særlig nr. 10 og 14 er forholdsvis godtdokumentert. Når disse likevel er utelatt, er det først og fremst fordi utvalget måtte begrenses.Men også disse er representert i det underliggende materialet som er brukt til analysen i del 4.Det samme gjelder nabogårdene på begge sider av Rådhusgaten 12.3.1.2 UtvalgskriterieneForan er det redegjort for noen underliggende prinsipper for utvelgelsesprosessen. Kriteriene,som til dels ble til underveis, kan i ettertid oppsummeres i stikkordsform slik det er gjort1 Skjønt det kan argumenteres for det motsatte, ved det at byens ”beste” strøk har en overvekt av rike borgere ogverdifulle bygninger, som i sin tur avføder et rikere kildemateriale – flere skifter, ”tykkere” beskrivelser, merinnholdsrike takster og flere personalhistoriske nedtegnelser. Disse beste og dyreste bygårdene har avinnlysende årsaker også i større grad overlevet alle ”saneringstrusler” og er derfor tilgjengelige for direkteobservasjon.89