Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

opprinnelig i fire etasjer, men snart nedbygget til tre (se s. 296), og Mariboe-gården påPrinsens gate 20, reist i 1810 (Berg 1965:66). Men omkring 1840 ble det reist bygninger ibåde tre og fire etasjer på nyregulerte tomter ved Grev Wedels plass og langs Karl Johansgate. Disse var av en helt ny bygningstype for denne byen, leiegården i moderne forstand,bygninger reist og utformet med utleie som hovedformål. Både i funksjon og form brøt dedermed radikalt med den tradisjonelle bygården. De spesialiserte utleieboligene innvarsletogså et brudd med den integrerte bygården og begynnelsen til den differensiering mellombosted og arbeidssted som med tiden skulle gjøre sentrum til en folketom bydel.Utnyttelsespresset i byens sentrum førte til en gradvis byfornyelse som gjennom 1800-årene endret bybildet radikalt. Stigende tomtepriser ga seg synlige utslag i at byggehøydenesteg fra to til tre, fire og fem etasjer i løpet av århundret. I en tidlig fase av denne prosessenble økt forrentning hovedsakelig oppnådd ved påbygging fra én eller to til tre etasjer. Menbyggeteknisk var de gamle byhusene jevnt over for svake til å tåle større høydevekst. Derforble det mot slutten av århundret, og særlig under ”jobbetiden” i 1890-årene, mer alminnelig åfornye ved total utskiftning av bygningsmassen. De karakteristiske ”forretningspalassene”med massiv tomteutnyttelse og en tidligere ukjent teknisk kvalitet markerte et høydepunkt forbyfornyelsen. Men vendepunktet inntraff en generasjon tidligere med bybrannen 14. april1858, som raserte det meste av bebyggelsen mellom Karl Johans gate, Dronningens gate,Prinsens gate og Kongens gate. Brannstrøket ble gjenreist med gårder som slo an tonen forutviklingen videre og definerte en ny standard for ”storstadsmessig bebyggelse”. (S. 82).Avviklingen av ”Det gamle Christiania” var en langdryg prosess over fleregenerasjoner, men som kulminerte i 1858, året for byutvidelsen og den siste store bybrannen.En øvre grense i tid for denne undersøkelsen av byggeskikkene i den før-moderne byen børderfor ikke være absolutt, men defineres som en overgangsperiode. Sånn sett passer det best åta utgangspunkt i ”begynnelsen til slutten” og la året 1814 være det formelle sluttpunktet.Men den underliggende forutsetningen er en langvarige prosess, og ikke et plutselig brudd.Kildemateriale ex post factoEt moment å ta i betraktning ved tidsavgrensningen, er at mye av det nyttigste kildematerialetnedfelte seg etter at kjerneperioden tok slutt. Det gjelder så godt som alt billedmateriale oghovedtyngden av det skriftlige. Branntakstene fra før 1827 er både fragmentariske og litedetaljerte, mens de senere gir både oversikt og flere detaljer. Metodisk er undersøkelsenbasert på tilbakeslutning fra nyere kilder til eldre forhold, der slutninger sannsynliggjøres vedkildekombinasjon og sammenfall. (Se s. 23). Det er derfor nødvendig å følge bebyggelsenbåde som helhet og bygningene enkeltvis langt oppover i tid. En brå grense ved årstall som1800 eller 1814 ville avskjære viktige tråder.I fokus for arbeidet står byggeskikken i 1600- og 1700-årene, men de viktigste kildenetil å kartlegge den var bygningene selv. De fantes i stort antall, men stadig færre, gjennom1800-årene og 1900-årene, inntil det ved siste århundreskifte bare er noen fattige fragmentertilbake for førstehånds studium. Indirekte kan vi imidlertid komme den tapte bebyggelse innpå livet ved å rekonstruere den. Det betyr å følge sporene den etterlot seg i bilder og tekstetter at byggeskikken den sprang ut av var forlatt, også om de fører langt forbi den formelletidsgrensen.20