Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

BymarkenInnbyggerne i middelalderens Oslo fikk antagelig mesteparten av matbehovet dekket gjennomtilførsler fra landdistriktene i form av landskyldytelser til kirken og staten. Disse naturalieneble solgt videre til bybefolkningen i bytte mot varer, tjenester og kontanter. Etterreformasjonen ble tilførslene mindre, og bybefolkningen så seg tvunget til en større grad avselvberging. Etter lang tids strev for å få et eget jordbruksareal lagt til byen, lyktes det i 1582å få lagt ut gårdene Teisen, Bryn og Ulven til byens mark. Her fikk borgerne sommerbeite tilhester og kyr, slik at det ble lettere å skaffe melk og ferskt kjøtt (Sprauten 1992:44).Etter bybrannen og flyttingen til Christiania ble Oslos gamle bymark øst for Akerselvaoverlatt til Akershus festning som erstatning for arealene som ble avstått til anlegget av dennye byen. Kongen sørget snart for å erstatte tapet med en ny og langt større bymark. I årene1629 og 1630 ble en rekke gårder nord for byen forært borgerne til felles bruk. Bymarken påomkring 4500 dekar omfattet gårdene Aker, Rud, Bjølsen, Lindern, Stein, Valle og Vøyen.Meningen var at borgerne skulle disponere dette arealet i fellesskap. Store deler ble snartutparsellert til løkker og innhegnet, men foreløpig uten at privat eiendomsrett gjaldt. Løkkeneskulle følge vedkommende bygård og ikke kunne avhendes separat, og arealet skulle tilpassesbygårdens størrelse. Fra 1638 ble det innkrevet en årlig skatt beregnet etter arealet av hverløkke. Restområdet utenfor løkkene var til fri utnyttelse for alle de øvrige byborgerne, menble etterhvert stadig innskrenket og kom til å bestå av de minst brukbare arealene. Byensledende borgere, som bestyrte bymarken i kraft av posisjonene som borgermestre og rådmenn,sørget snart for å sikre seg de beste og største løkkene, og etterhånden fikk de et fastere ogfastere grep om dem, inntil fullstendig privat eiendomsrett var et faktum.I 1697 ble 323 løkker oppmålt og jordeboksført, slik at den årlig avgiften kunneinnkreves på en mer betryggende måte. De ble da disponert av 220 husstander, og det vil si atenkelte borgere hadde flere enn én løkke. Størrelsen varierte også, fra godt under en dekar forde fleste, til nesten 100 dekar for den største – Ruuseløkka (Sprauten 1992:163-167). Menmange, om ikke alle, husholdninger i byen kunne nyte godt av hagebruk og landbruk påløkkene og dermed et verdifullt tilskudd til kostholdet. Denne adgangen til jord varforutsetningen for at Christiania helt inn på 1800-tallet beholdt sin store grad av selvforsyningog sitt agrare preg, med stall og fjøs i langt de fleste bygårder.Bymarken var ikke noe særskilt for Christiania, men et alminnelig europeisksmåbyfenomen. I alle de mange små danske og svenske kjøpstedene hadde borgerne tilgangtil en bymark som kunne bidra med en vesentlig del av matforsyningen (Elkjær 1999:55)(Paulsson 1950). Også tyske byer hadde sin ”Stadtfeldmark”, og i mange småbyer utgjorde”Ackerbürger” som utelukkende eller overveiende levde av landbruk en stor del avbefolkningen (Baumeier 1974:32).En forutsetning for å utnytte bymarken var at borgerne ikke skulle ha adgang til å setteopp beboelseshus på løkkene. Dette forbudet ble lenge overholdt, stort sett. Men man fant ensnedig måte å omgå det på – ved å bygge en midtark med rom for opphold og overnattingoppå den tillatte låven. Disse ”arklåvene” var det mange av. 1700-tallets tiltagendenaturromantikk og sans for det pastorale liv førte etterhvert til at byggeforbudet falt helt bort,og fra slutten av århundret ble bymarken oversådd med vakre landsteder som byfolk brukte tilutflukter og sommeropphold.ForstedeneChristiania var allerede ved grunnleggelsen belemret med forstadsbebyggelse utenfor selvebyen, noe som gjennom flere hundre år skulle bli oppfattet som et alvorlig problem. Noebebyggelse fantes antagelig fra langt tilbake i Pipervika, der fiskere og andre med tilknytning59