Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

mange slike hus også må ha blitt reist i bindingsverk i Christiania i byens første år. Mye talerfor at utkragende overetasje inngikk i tidens begreper om ”god kjøbstedbygning”.Bygningsforskere i hopetall har fundert over fenomenet og lansert teorier om detsopprinnelse, et spørsmål som allerede er berørt på sidene 228-229. De viktigste teoriene erreferert i ingressen nedenfor, med Theodor Böhm (Böhm 1911:243-247) og Carl Werner(Werner 1924) som kilder, hvor ingen andre er angitt. Ingen overbeviser helt, men mange harnok troverdighet til at man ikke uten videre kan avfeie dem. Flere samvirkende faktorer kanha gitt opphav til løsningen, og da den først var oppstått, må den raskt ha fått en slik prestisjeat den ble et uimotståelig forbilde for etterligning. Idéen om utkragning var et livskraftigmem (Blackmore 1999).Teorier om utkragning• En eldgammel teori viser til trange byggetomter i middelalderbyene og hevder at man utvidet øvre etasjerutenfor gatelinjen for å vinne verdifullt bruksareal (Fritze, ifølge Werner). Men data om middelalderbyenetyder på at mange slett ikke var så tett befolket og bebygget at dette skulle være motiv godt nok, ogutkragning kjennes like ofte fra frittliggende hus.• Ukragningen kunne tenkes å være ment som en beskyttelse mot slagregn, ifølge Fritze. Men det kunne manlike gjerne ha oppnådd med større takutspring. Og igjen – hvorfor ikke da også på baksiden?• Essenwein og Semper (iflg. Böhm) skal ha vært opphavsmenn til forklaringen om at utkragning er statiskmotivert. Det er riktig at en belastning på bjelkeender som krager utenfor opplagspunktet vil øke bjelkensbæredyktighet. Men påkjenningen ved oppleggspunktet blir tilsvarende større og kan føre til fare for brudd.En avgjørende innvending er at utkragning oftest forekommer bare i gatefasaden, ikke på baksiden. Hvisstatikken var motivet, ville man ha kraget ut bjelkene på begge sider.• Lachner (13-15) og Gurlitt (iflg. Böhm) forklarte fenomenet som et resultat av påbygging i høyden påénetasjes hus i ”Wandständerbauweise” med eller uten ”Unterrähmzimmerung”, se s. 276. Særlig hvisbjelken hvilte direkte på en stolpe, men også om den lå på en langsgående rem, måtte loftsbjelken (”derDachbalken”) her krage ut for å styrke forbindelsen til stolpen, eller for å danne ”sperretåen” som sikret dennedtappede sperren mot å skli ut. Det ville også ofte ligge en svill ytterst på bjelkeendene som opplegg for”skalkene” som løftet takflaten utenfor veggen. Da falt det naturlig å bruke bjelkeendene med eller uten ytresvill som underlag for overetasjens bindingsverk. Ellers ville man enten ha måttet kappe loftsbjelkene ivegglivet, eller ha levd med den estetisk og teknisk uheldige løsningen med utstikkende bjelkehoderhalvveis opp på veggen. Forklaringen er ikke like god for sydtyske eller engelske bygninger, der bindingenpå tvers ikke var et like tydelig utgangspunkt. Heller ikke forklarer den tilfellene der bjelkene krager særliglangt ut. Og som Werner innvender, klarte tyskere seg i hvert fall i nyere hus med bjelker som endte ivegglivet og uten ”sperretå”. Teorien står seg best hvis vi forutsetter som utgangspunkt hus uten rem.• Forsvarshensyn er en annen gammel forklaring, fremsatt av Semper og Pfeifer (iflg. Böhm). Fenomenetskulle være en ”oversettelse” til tremateriale av middelalderborgenes utkragende vekterganger med”skoldehuller”. (Men det kan også være omvendt – at dette motivet på murborgene er et lån frabindingsverket (Langberg 1955:131).)• Walbe (1942:24) så utkragningen som en funksjon av ”Stockwerkbau” eller ”Rähmbau” med veggene somsluttede rammer. Bjelkene fikk best forankring til underliggende rem hvis de ble kammet over denne ogforlenget utenfor vegglivet, hvor de så ble avstivet med knekter. I avstivningen med knekter ligger denegentlige hensikten med utkragning, skriver Walbe kategorisk. Dette forutsetter selvsagt et bundet systemmed ”Balken über Pfosten ”, noe som etterhvert forsvant fra det hessisk-frankiske bindingsverket hanbehandler. Men han viser til at skikken festnet seg i middelalderen, mens man i Franken ennå hadde bundetsystem og knekter. Selv om Walbes teori ikke gir fullgod forklaring, har den mye for seg. I ”Geschossbau”med ”gennemstukne” bjelker måtte man nødvendigvis avstive husene i tverr-retningen ved hjelp avinnvendige skråbånd mellom stolpe og bjelke, på dansk kalt ”kopbånd”. Forlengelsen av bjelkene tillot åflytte skråbåndene til utsiden, hvor de ikke var i veien.• Werner (1924:20) mente at utkragning er en nesten uunngåelig konsekvens av å bygge med tre; en bjelkeinnbyr til å springe utenfor opplegget. Oppfatningen deles også av Thinius-Hüser (1998:234). Werner såfenomenet også som et utslag av menneskets skjønnhetssans, ettersom det fantes mest på fasadene utad.”När överkragningen försvann, torde en av orsakerna ha varit tidens slappnande skönhetskänsla.”• Sannheten klarer vi neppe å avsløre. Men det skulle ikke forundre om forklaringen ligger i en kombinasjonav motiver, med Lachners påbyggingsteori og Walbes avstivningsteori som de mest sannsynlige. Dernestkan de andre motivene ha spilt inn. Sikkert er det at effekten av utkragning var så slående at konstruksjonen346