Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

husherrens private adkomst til egen vinkjeller via et kjellerskap. 68 For ekstra brann- oginnbruddssikring ble påkostede kjellere forsynt med solide dører og skodder av jern, ellerbeslått med jern. Kjellergulv var som regel belagt med skiferheller eller tegl.4.2.3 Fasader og fargerHovedkapitel 4.1 om byggemåter inneholder også stoff om overflatebehandlingen av vegger ide tre teknikkene. Men dette stoffet er i hovedsak begrenset til de behandlingene som kansies å være en direkte ”utvidelse” av de respektive teknikkene, slik som murmaling i striper,eller som kan betraktes som selvstendige teknikker, slik som rapping og forblending. I detteavsnittet behandles detaljer og overflatebehandlinger som tydeligere er gjort i dekorativtøyemed. Grensen er ikke skarp, og inndelingen kan i høy grad diskuteres. Rapping på murkan både klassifiseres som teknisk og estetisk betinget, og begge motiver har ofte vært tilstede samtidig.Farger på trehusByggeskikken i eldre tid var fargeløs. Laftehus – og det var nesten alle hus – sto ubehandlet,med synlige tømmervegger som fikk de fargene som vær og vind bestemte. Brunsviddesolvegger, sølvgrå nordvegger, og skiftende fargespill i brunt og grått mot øst og vest. Detkan ha vært vanligere å tjærebre hus i middelalderen, men det er bare for kirkenes del atdenne behandlingen er sikkert dokumentert og endog lovpålagt. 69 Etter reformasjonen var detneppe vanlig med tjærebredde vegger. Enkelte hus viser spor etter selektiv tjærebredning påde mest sårbare delene, laftet og laftehodene. 70Langt de fleste hus på bygdene sto ubehandlet inntil maling og bordkledning fikkinnpass. Det skjedde til ulik tid i de forskjellige landsdelene, avhengig av faktorer somnærhet til byer og andre novasjonssentre, sosial posisjon og ikke minst den enkelte bygningsrelative anseelse. De tidligste referansene til eksteriørmaling finnes i byene på 1600-tallet, ogdet er antatt at gjennombruddet for fasadefarger på byhus skjedde omkring 1700, samtidigmed at panel ble vanlig (Brænne 1992:348f). Bygdene holdt lenger på gammel skikk, og dettok 250 år før maling fant veien til alle strøk av landet. 71 I fjelldalene står mange av de eldstehusene stadig umalt, samtidig som yngre hus følger helt moderne, landsgyldig fargeskikk. Iperioden 1850-1950 nedfelte det seg over store deler av landet en stabil skikk for fargebruk pågårdsbruk: hvite våningshus og røde uthus. Skikken reflekterer gamle forskjeller i prisen påpigmenter, tidspunktet da de ble alment tilgjengelige, og bygningstypenes ulikeprestisjenivåer (Holm, u.å.).Tjære med eller uten tilsetning av pigmenter har hatt en viss utbredelse, spesielt påkirkene og i byene. Pulverisert trekull ble ofte tilsatt, formodentlig fordi den svarte fargen varettertraktet, og fordi pigmenteringen beskyttet treet bedre. Som kulørte pigmenter bruktesmest naturlige jordfarger, jernoksider i rødt eller oker. Sammen med mørk tretjære har slikepigmenter fremstått nærmest som nyanser av brunt. Limfarger eller komposisjonsmalinger68 I kjelleren under Dronningens gate 11 finnes rester av en vindeltrapp som antagelig har hatt forbindelse til etkjellerskap. Kjellerskap er nå bare å finne på bygdene, men der er de til gjengjeld nokså vanlige i hus fra 1700-tallet.69 Arne Berg nevner ikke overflatebehandling eller farger i Norske tømmerhus frå mellomalderen, 1989.70 Skikken er kjent fra bygdene, men kanskje også fra utvalgsgården Fred. Olsens gate 13, se fig. 4.4.71 Bygdekirkene ser ut til å ha fått egentlig maling relativt sent, kanskje som følge av en sterk tradisjon fortjærebredning. De tidligste dokumenterte tilfellene i Akershus fylke var Udenes og Fenstad kirker i 1739, sombegge ble ”anstrøgen med olie farve af Brunrød” (Christie 1969:I,101).241