Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

2.1.4 Befolkning, styring og næring i ChristianiaFolketallet: to skritt frem og ett tilbakeSom vi har sett, var det i mangt den gamle byen som gjenoppsto i ny ytre form under navnetChristiania. Befolkningen var den samme, i hvert fall de ledende menneskene innenforembetsverket og borgerskapet. Også det store flertallet av jevne innbyggere var uforandret,selv om det vel kan tenkes at katastrofen både fordrev enkelte hardt rammede og ga levebrødfor noen innflyttere. Edvard Bull har pekt på at Christianias befolkning må ha fått et noeannet preg på grunn av nærheten til Akershus, dens garnison og de mange sivile som varknyttet til festningen. Mange av disse var allerede før flyttingen bosatt på Hovedtangen, somnå kom til å bli en forstad tett innpå byen (Bull 1927:53).Innbyggertallet er grovt anslått til omkring 3000 ved flyttingen. Noen ble boende iOslo og andre bosatte seg i forstedene, slik at det må ha tatt tid før folketallet i Christianianådde opp til Oslos tidligere nivå. Tilstrekkelig med husvære var heller ikke tilgjengelig i denførste tiden. Innflyttingen bidro imidlertid snart til folkevekst. Behovet for arbeidskraft tilgjenreisningen og økningen av garnisonen på Akershus var viktige faktorer for å trekke folktil byen. Omkring 1650 kan folketallet ha steget til oppunder 4000 for byen og forstedene, ogved den første folketellingen i 1769 hadde det nådd 7500 i byen og de nære forstedene, ogytterligere 1800 på Hovedtangen og øst for Akerselva. Denne fordoblingen på litt overhundre år skjedde imidlertid ikke jevnt. Det var et forløp preget av raske vekstperioderavbrutt av kraftige tilbakeslag. Tidvis ble byen hjemsøkt av pest, med drastisk mangedødsfall til følge. I 1630 kan mer enn 1000 mennesker ha mistet livet. En ny pest slo til i1654 og utryddet kanskje så mange som 1500 i løpet av få måneder. Men selv under normaleforhold var det årlig flere dødsfall enn fødsler blant byboerne. Bylivet var usunt! Veksten ifolketallet har altså sin forklaring i et tilsig av innflyttere, men også dette preget av sterkesvingninger. Epidemiene ryddet bokstavelig talt plass i arbeidsliv og ektesenger (Sprauten1992:194-206).Det var altså en befolkning som vokste sprangvis og til enhver tid må ha vært sterktpreget av innvandrere. Ett stort tilsig besto av almuefolk fra Østlandet, flest fra de nærmestebygdene. Denne gruppen var helt dominerende i forstedene rundt byen. Men innenfor byenvar det også et stort innslag av utlendinger, mange av dem ”ressurspersoner” med høyprofesjonell kompetanse, enten de ernærte seg ved borgerlige yrker som handel og håndverk,eller inntok stillinger i kirke og undervisning, militærvesen eller sivil administrasjon.Christiania var ingen by av heimfødinger. Der var stor gjennomtrekk av folk med høyst ulikbakgrunn og erfaring. Det må ha gjort byen til et sted hvor mange forskjellige forestillingerog skikker ble rystet sammen og prøvet mot hverandre, og hvor levesettet ikke så lett stivnet itradisjonelle former.PrivilegieneI 1600- og 1700-årene var mange sider ved samfunnslivet gjennomregulert ved offentligeinngrep, og detaljstyringen fikk et kraftig oppsving under eneveldet. Men samtidig hersket engrunnleggende rettssikkerhet som ble håndhevet av et godt utbygd juridisk apparat. Et av deviktigste redskapene for offentlig styring, og et sentralt begrep i folks rettsoppfatning, varprivilegiet.Byene på denne tiden, og Christiania blant dem, kan karakteriseres somprivilegiesamfunn. Privilegiene kunne være eldgamle og grunnfestet gjennom sedvane, ellertilkjent ved kongelig nåde. Eneveldet hadde som forutsetning at all myndighet utgikk frakongen, og at han alene kunne delegere den videre. Privilegier ble utdelt til enkeltpersoner62