Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

1.7 ForskningsstatusI dette kapitlet omtales hovedsakelig forskning på egen hjemmebane, altså innenforbygningshistorie og bolighistorie. Jeg har ingen ambisjoner om å være noe mer ennalminnelig godt orientert på andre forskningsfelter. Men jeg har likevel gjort utstrakt bruk avlitteratur fra fremmede fag for å prøve ut teorien om kreolisering som opphav til sider vedbyggeskikkene i Christiania. Referansene til relevant forskning på dette feltet er innarbeidet iden løpende teksten i del 5. Vitenskapsteoretisk og metodologisk litteratur er også omtalt itilknytning til de aktuelle kapitlene i innledningen, 1.2 og 1.4.I de kapitlene som følger her, er overskriften ”forskningsstatus” mest treffende for defeltene jeg selv behersker best. Jo mer perifere de er i min egen forståelseshorisont, desto merfår teksten karakter av å være et resymé av den litteratur jeg selv har lest. For svensk, danskog enda mer for tysk byggeskikk er fremstillingen derfor snarere et utvalg av tilgjengeliglitteratur enn en kartlegging av hvor forskningsfronten befinner seg.1.7.1 Forskning om bebyggelsen i OsloTidlige bidrag til Christianias bygningshistorie ble levert av L. Daae i ”Det gamleChristiania” (1871) og av Alf Collett i ”Gamle Christiania-billeder” (1893). Deres resultaterble benyttet i samtidige og senere samleverker som kommunens ”Femtiaars-Beretning omChristiania Kommune for Aarene 1837-1886” (1892) og Amund Hellands ”Kristiania” (1917-18). Alf Collett var også sammen med Harry Fett den første som behandlet bindingsverksbebyggelseni en artikkel i Fortidsminneforeningens årbok (1911). C. S. Widerberg bidromed utforskningen av fortifikasjonshistorien for Akershus og byen. I 1924 innledet ArnoBerg sitt langvarige forfatterskap med bidragene til katalogen for jubileumsutstillingensamme år. Datidens viten om byen ble oppsummert av Edvard Bull i hans ”Kristianiashistorie” (1927). På dette grunnlaget skrev Harald Hals II i 1937 beretningen om byensgrunnleggelse og eldste bebyggelse.Arno Berg ble den dominerende skikkelsen på feltet gjennom tiårene midt på 1900-tallet. Han var en flittig fremskaffer av faktisk viten og en betydelig folkeopplyser. Somredaktør av tidsskriftet St.Hallvard publiserte han nær 450 artikler og bokomtaler.Hovedverkene er monografiene om Domkirken (1950), Akershus slott (1950) og BygdøyKongsgård (1952). Sin altfavnende viten om bybebyggelsen rakk han aldri å sammenfattehelt, men to bøker blir stående som standardverker: Det gamle Christiania (1965) og denmindre kjente historikken Bygg- og tømmermestrenes forening Oslo 1846-1946 (1946).Begge er å regne som kildeskrifter for denne avhandlingen.Berg var typisk for den overveiende teorifattige og deskriptive forskningstradisjoneninnenfor bygningshistorien. Produksjonen består av kronologiske fremstillinger avbegivenheter som har funnet sted, basert på grundige kildestudier, feltundersøkelser ogbygningsarkeologi. Med intuisjon og skarpsindighet rekonstruerte og formidlet han ethelhetlig og samtidige detaljert bilde av bygningskulturen i Oslo. Men teoriene han gikk løspå oppgavene med, var neppe andre enn antagelser om fortidens virkelighet, at det har verdi årekonstruere den, og at det også er mulig. Den eldre bebyggelsen i Oslo befant seg lenge i enforskningsmessig bakevje etter at Arno Berg endte sitt virke for mer enn en menneskealdersiden. Etter ham kom lite ny kunnskap frem, men desto mer ble det snudd og vendt pågammel kunnskap i populærvitenskapelig sammenheng. Særlig leseverdige bidrag i dennegenre ble levert av Odd Brochmann med bl.a. ”By og bolig” (1958) og ”Hus i Oslo” (1971).Et merkverdig intermezzo i forskningshistorien var ildsjelen Christian H. Groschopphav til. Med glødende interesse for ”Gamle Christiania” skrev og talte han varmt for sine44