Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

som et påbud om å samle dem i en slags ghetto ”oppe i byen”. Som det fremgår avparagrafen foran, var velstående håndverkere velkomne til å slå seg ned i byens bedre strøk(Moberg 1988). Når betingelsen for å få skjøte på eiendommene var knyttet til relativtstrenge og detaljerte bestemmelser om byggearbeidets fremdrift og utførelse, har det antageligbakgrunn i erfaringene fra utbyggingen av Christianshavn. Der tok det lang tid før tomteneble bebygget, bl.a. fordi det ikke ble gitt tidsfrister i forbindelse med utparselleringen(Gamrath 1968:93f).Fig. 2.8”Reguleringsbestemmelsene”. Innledningen til kongebrevet av 4. oktober 1624 om byens flytting og nyanlegg.Til verketMidt på høsten 1624 sto altså byens myndigheter og borgere foran den krevende oppgaven åbygge opp en ny by på jomfruelig mark, motstrebende og etter store økonomiske tap formange. Kongen hadde riktignok gitt henstand med flyttingen til påsken 1625. Hvordan folkløste problemet med å skaffe seg tak over hodet i overgangsperioden, kan vi bare spekulereover. Men vi må gå ut fra at det fantes mange muligheter for innkvartering i den nedbrentebyen. Noen hus må ha stått igjen, kjellere kunne formodentlig gis en provisorisk overdekningog tjene som nødsbolig, og det er mulig at en del av bryggene fortsatt sto. I tillegg kan vi leseut av kongens brev at noen hadde foregrepet begivenhetene ved å gjenreise hus og brygger førforbudet ble kjent. Mange har nok slått seg ned i forstedene, midlertidig eller inntil videreDiktatet om innflytting før påske neste år stemmer tilsynelatende dårlig med at det samtidigble gitt en frist på fire år for å få opp ny bebyggelse. Meningen må ha vært å tillateprovisorisk bebyggelse i en overgangsfase. Det kan også ha vært en løsning for dem som blerammet av murtvangen å begynne med den påbudte utleiegården ”oppe i byen”. Den kunneraskt bygges i bindingsverk – eller laft, som det skulle vise seg at mange valgte til tross forforbudet – og brukes som midlertidig bolig inntil den mer tidkrevende byggingen av enpermanent bygård var fullført. 18I neste kapitel omtales mer utførlig de vanskelighetene som den ambisiøse”byfornyelsen” kom til å møte i gjennomføringsfasen. Ut fra det begrensede kildematerialetkan vi trygt slå fast at kongens plan var over evne. Allerede året etter måtte han lamurtvangen fare, og la dem ”som det ikke annerledes formaa, efter den Norske Maneer med18 Svein Solhjell har i brev til forfatteren fremkastet forslaget om denne løsningen på den akutte bolignøden.69