Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

henholdsvis 1830 og 1841-42 (Larsen 1988:69-95). Med loven av 1827 fikk byen etregelverk som med små forandringer besto gjennom hele den påfølgende ekspansjonstiden ogsom ble myndighetenes redskap til å holde styr på en byggevirksomhet som skulle komme tilå endre byens ansikt radikalt – fra det gamle Christiania til ”storstaden Kristiania”.Nytt og fremtidsrettet i loven av 1827 var opprettelsen av et sterkt byråkrati til åovervåke byggevirksomheten og til å arbeide for en overordnet og fremsynt planlegging. Detgamle stadskonduktørembetet ble vitalisert og fikk ansvaret for bygningskontroll,gateregulering og kartografisk oppmåling. Det ble forlangt at konduktøren skulle være ”en iMathematik og Architektur kyndig Mand”. Nytt i loven var også kravet om byggemeldingermed tegninger og beskrivelser som forutsetning for approbasjon til utførelse. I bygningscommissionenfikk stadskonduktøren med seg brannsjefen og politimesteren som medlemmer.De samme herrer satt også i reguleringscommissionen, supplert med magistraten og 7 avbyens formenn. En ny bygningslov i 1842 beholdt i alt vesentlig bestemmelsene i den eldreloven, men med modifikasjoner bl.a. som følge av at Formannskapsloven var trådt i kraft i1837 (Larsen 1988:85-91). Men lovgivningen på 1800-tallet og dens følger faller utenforrammen for denne fremstillingen.Offentlig byggevirksomhetFør byen fikk hovedstadsstatus – og ennå et godt stykke tid fremover – var det et beskjedentantall offentlige bygninger i selve byen, om vi holder Akershus slott og festning utenfor. Ogfestningen lå som en statlig enklave fullstendig utenfor byens jurisdiksjon. Vollene omkringbyen var derimot en integrert del av dens struktur, inntil de forfalt og til slutt ble revet. Detmest iøynefallende trekk ved vollanlegget var Store Vollport, som lå på nordsiden, for endenav Kongens gate, omtrent der den i dag munner ut på Stortorget. Lenger øst lå Lille Vollporteller Vaterlandsporten i enden av Dronningens gate, og mot vest på skrenten mot Vika vendtePiperviksporten ut for gateløpet som forsvant i 1686 i forlengelsen av nåværende Myntgaten.Begge de to sideportene var nødtørftige trekonstruksjoner uten arkitektoniske pretensjoner, ogbegge forsvant tidlig. Store Vollport var derimot tenkt som et mer imponerende byggverk.Den ble oppført i murverk og fikk et bratt valmet teglsteinstak med flaggstenger ellervindfløyer på mønet. Den vises på Geelkercks perspektivtegning fra 1648, fig. 2.7.Til tross for Christian IVs bud om å bygge den ”slet og ret foruden nogen Zirat”, bledet investert i en fint utformet portal i huggen sandstein, laget av billedhuggeren Lorentz deFries. Det er formodentlig vederlagssteinene til buen over portalen vi stadig har i behold somde eneste restene av byggverket. De er prydet med hver sin halvdel av en latinsk innskriftsom daterer byens grunnleggelse til 27. september 1624 (Sprauten 1992:153f). (Se foran s.68). Byporten tapte sin funksjon da vollen ble perforert i 1690-årene, men den ble ennåstående i mange år. Først i 1718 ble porten revet og materialene brukt til å bygge en nybrannvaktstue på Stortorget.Fig. 2.15Vederlagssteinene fra hvelvet over Store Vollport, funnet i Oslo Ladegård og oppbevart i Oslo Bymuseum.85