Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

tilsynelatende solid mur kan ha villedet både takstfolk og eiere helt til riving avslørteblendverket. Etter 1788 ble en del av Kongens gate 18 oppført i samme teknikk. 59En bygning som ikke så lett lar seg klassifisere, er Collett-gården, Kirkegaten 15.Eldste del fra 1600-årene var tilsynelatende av solid ”grundmur”, men viste seg da den blerevet å ha et avstivende ”bindingsverk” inne i murmassen. I underkant av vinduene i 1. etasjelå en kraftig bjelke innmurt, og på denne sto stolper som gikk helt opp til taket. Den tynneremuren i 2. etasje gjorde at stolpene her sto i indre murliv. Gulvbjelkene for 2. etasje vartappet inn i stolpene, og de var innbyrdes forbundet med losholter omtrent i bjelkenivå (Berg1938). Det er mulig at konstruksjonen bør tolkes ikke først og fremst som en avstivende”armering” av muren, men snarere som et eksempel på at byggefolk forsto nytten av å få ettakbærende skjelett raskt på plass, slik at muringen kunne foregå uten nedbør og tidspress.Forblending av trekonstruksjoner ble en vanligere fremgangsmåte mot slutten av1700-årene. Dels ble det gjort i forbindelse med selve reisningen, slik som på Bogstad vedPeder Ankers utvidelse av anlegget omkring 1790. Der ble tilbyggene til det eldre hovedhuset”opført af Bindingsværk, med en heel Muursteen uden paa”. Samme byggemåte ble brukt forsidefløyene og de to hjørnepaviljongene. 60 Vanligere var det at man i ettertid forblendet envegg, i alminnelighet med halvsteins mur. I denne teknikken, som på dansk kalles ”skalmur”,er det ikke forband mellom utmuringen og forblendingen, men ofte jernbindere i murfugene,for eksempel av grov spiker. I Christiania ble slik forblending meget utbredt både på laft ogbindingsverk, og skikken skulle i løpet av noen tiår komme til å forandre gatebildet vesentlig,fra variert og fargerikt til ensartet og behersket. Det var utvilsomt murverkets høyereprestisje, sammen med impulser fra Københavnsk klassisisme, som var opphav til skikken.Et alternativ til forblending var rapping eller puss, i eldre tid oftest kalt ”donniking”. Denneoverflatebehandlingen egner seg egentlig bare på murverk, men man fant også utvei til åanvende den på trekonstruksjoner. Vegger av tømmer kunne enten skavhogges slik atmørtelen fikk feste, eller man kunne spikre tett med bandstaker diagonalt på underlaget.Fig. 4.25Bandstaking på veggen i portrommet til Fred. Olsens gate 13, oppsatt under et kurs for museumshåndverkere påFolkemuseet i 1998. Tett med bandstaker ( = tønnebånd) av kløvet hassel er spikret diagonalt rett på tømmeretsom armering for pussen som følger. På tømmeret ser man ”skyggen” av 200 år eldre bandstaking. Til høyreoppkveilede bandstaker klar til bruk på friluftsmuseet i Kiel. Foto LR.”Bandstaker” er råmaterialet til tønnebånd; kløvede kjepper av hassel, pil eller annet egnetmateriale. Det var en attåtnæring for bønder i omegnen å fremstille bandstaker, og mye avproduksjonen må ha gått til det sekundære formålet å armere rapping på treunderlag. På59 OB. Arno Bergs rapport etter bygningsundersøkelser i 1923.60 SAiO. Branntakster Akershus amt 1785-1803. Pakke 58. Branntakst 31.05.1791.232