Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

forstand brukte samme språk – de samme arbeidsmåtene, de samme mønstrene forproduksjonen, og de samme verdisystemene som livsgrunnlag. Om byen altså var seg selv,var den langt fra seg selv nok. Innbyggerne befant seg innenfor et vidt forgrenet europeisknettverk hvor mennesker og tanker kunne strømme fritt, og derfor var veven under stadigforandring.Denne avhandlingen bygger også på en forestilling om at mange trekk i de flestekulturer er resultater av kulturblanding i ustabile, turbulente situasjoner eller ”time-spaceedges”. Kulturmøter kan føre til kreolisering. Kreolisering er en type prosess som ut av slikesammenstøt frembringer ikke et amalgam eller en kulturell fellesnevner, men noe som erfundamentalt annerledes, et nytt tredje system med egne regler.5.1.2 KreoliseringKolonisering og kulturkontaktBegrepet ’kreolisering’ tilhører i utgangspunktet lingvistikken, en vitenskap som lenge harinteressert seg for den typen språk som oppsto og oppstår i situasjoner hvor mennesker medulike språk blir tvunget til å snakke sammen. Ordet er avledet av fransk ’créole’, spansk’criollo’, opprinnelig en europeer født i de vestindiske koloniene.Etter at de første europeere kom til de vestindiske øyer og ganske snart klarte åutrydde praktisk talt alle mennesker som fantes der fra før, måtte de se seg om etter annenarbeidskraft for å få produsert det som øyene og klimaet var ideelt egnet for: sukker. I Afrikafant de løsningen – mennesker som tålte klimaet og var resistente mot europeernessykdommer, og som fra før var fortrolige med slaveri. Det tok ikke lang tid for europeerne åovervinne sine kulturelt betingede motforestillinger mot slaveri og slavehandel. (Det varheller ikke så mange hundre år siden slaveri hadde vært vel ansett i Europa). Man fant snartut at trekanthandelen ga eventyrlige muligheter til økonomisk vekst og fortjeneste for alleinteressenter. Trekant-farten brakte skytevåpen og glassperler fra Europa til Afrika, hvor mani bytte tok slaver. Slavene ble fraktet over havet til Vestindia, hvor merverdien var mer ennstor nok til å kompensere for svinnet underveis. Her ble slavene byttet mot det sukkeret somderes forgjengere allerede hadde produsert, og sukkeret ble fraktet til Europa, hvor folk ikkekunne få nok av de nye luksusvarene fra koloniene. Kjøperne betalte godt i rede penger. Littav overskuddet kunne så gå til innkjøp av flere geværer og glassperler … og så videre …På Martinique, Jamaica og Haiti ble det snart etablert plantasjeøkonomier hvor etfåtall av europeere skulle styre en stor slavebefolkning. Europeerne måtte væreadministratorer, fangevoktere og arbeidsledere for slavene. Dette forutsatte et minimum avkommunikasjon mellom mennesker med innbyrdes uforståelige språk, et problem som bleforsterket ved at det var tale om flere enn to grupper. Europeiske oppsynsmenn ble rekruttertfra mange kanter, de kunne godt snakke dialekter som lå langt fra riksnormen i kolonimakten,eller de kunne være fra et helt annet land og snakke administrasjonsspråket dårlig. Slavenekunne på sin side komme fra forskjellige afrikanske folk med ulike språk, eller de kunne hatilegnet seg noen språkferdigheter som slaver i en spansk koloni, for så å bli solgt til enbritisk. Plantasjeeierne sørget dessuten for å blande gruppene, slik at det ikke skulle være forlett å konspirere og planlegge opprør. Ingen av språkene kunne brukes som lingua franca pågrunn av tallmessig ubalanse og sosial, psykologisk og kulturell avstand mellom substratum(slavenes språk) og superstratum (språket som ble talt av slaveeiere og oppsynsmenn, ellerdialekter av det) (DeGraff 1999:4).330