Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

sløyfet i Christiania. Broch (1848:II,10) har dette å si om stolpene: ”De forbores ikke medFodstykket men vel med Ramstykket, fordi en Udtrækning af det førstes Taphuller ikke ertænkelig”. Hullet ble boret ”for trekk”, slik at naglen dro forbindelsen tettere sammen når denble drevet inn (Kayser 1985:15). 41Tømmeret ble levert til byggeplassene både som rundtømmer og ferdig tilskåret frasag. De groveste bygningsdelene, slik som bjelkene i store byhus, kunne ikke leveres frasagbrukene i tilfredsstillende kvalitet. De måtte tilhogges på byggeplassen (Berg 1946:55).Alle deler ble uansett telgjet eller ”skantet” med øks eller skaveredskap; skurflater ble sjeldentolerert, heller ikke på usynlige sider.”Hugst og afbinding” var plasskrevende prosesser som skapte problemer forbyggherrer og byggmestre på trange bytomter, særlig når mange skulle bygge samtidig etterbybranner. Flere kilder forteller om konflikter som oppsto når folk tok seg til rette påoffentlig grunn. Etter brannen i 1786 måtte myndighetene tillate at Stortorget, Fisketorget ogKontraskjæret ble brukt til avbinding (Berg 1946:107f). Avbindingen foregikk på et stykkeplant terreng, stort nok til å legge ut en hel vegg eller et helt bjelkelag eller sperrebind.Tømrerne gjorde ferdig slike store elementer som hele rammer, liggende i planet. Kjellerbjelkelagetble gjerne avbundet først og brukt som mal for det neste bjelkelaget. Etter at alletilpasninger og sammenføyninger var kontrollert, ble delene merket etter et oversiktlig systemog demontert for mellomlagring. Tømrerne kunne legge bort mellombjelker ogmellomstolper som ferdige, mens sviller, remmer, hjørnestolper og bjelker ytterst i gavlenemåtte beholdes tilgjengelige fordi de inngikk i flere rammer (Kayser 1985:13-16). 42Fig. 4.18To merkesystemer som ble brukt i Christiania, begge fra takverket i Tollbodgaten 14. Øverst ”stikk i rute”,nederst romertall. Her er alle deler i takbindene nummerert i rekkefølge med romertall mot bakgården og ”stikk”mot gaten. Denne måten å sikre riktig orientering for takbindene var vanlig både i Christiania og i Danmark.Tilsvarende merker ble brukt i vegger, ofte med spesielle ”kvister” og andre tillegg for hver vegg.”Oppreisning”På byggetomten var i mellomtiden kjeller og fundamenter gjort ferdig, og etter tilkjøring blehuset ”oppreist” (Berg 1946:107), bjelkelaget først, deretter hjørnestolpene, midlertidig holdt iloddrett stilling av ”sverter”. Mellomstolper og fylltømmer ble montert fortløpende og låst istilling når remmen ble trædd ned på stolpenes tapper. Prosessen gjentok seg for neste”stokkverk”. Bjelkelagene ble selvsagt brukt som arbeidsplattformer under reisningen avveggene, slik at man stort sett kunne klare seg uten stillaser. Takverkets sperrebind bleformodentlig bundet sammen liggende på loftsbjelkelaget og reist som samlede enheter.41 Norsk litteratur er taus om ”boring for trekk”. Den engelske tømrermester Peter McCurdy opplyser atfremgangsmåten var og er vanlig i England. Også tysk litteratur omtaler ”Verbohren auf Zug” (Kress, 1940).42 Det kjennes ingen eldre beskrivelser av selve avbindingsprosessen, men Kayser har laget sin hypotetiskerekonstruksjon på grunnlag av praksis hos danske tømrere i 1940-årene, gamle prospekter av byggeplasser ogiakttagelser i ennå bevarte hus. Engelske tømrere har arbeidet på samme måte på en ”framing ground”, medhver enkelt ”frame” for seg (Harris 1995:15).223