Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

forankret i bygdenes byggeskikk. Etter overgang til selveie i 1710 ble det påbygget enda enlaftet seksjon, stadig i forlengelsen av samme tradisjon. Neste tilbygg i 1724 var et utpregeturbant karnapp, og sannsynligvis fikk huset ved samme anledning en gjennomgripendemodernisering som bl.a. ga det et samlende valmtak. Så fulgte mot slutten av 1700-årene enteglforblending av fasaden, og midt på 1800-tallet en påbygging som øket takhøyden i detidligere meget lavloftede rommene. Samtidig eller senere ble bakre del påbygget til treetasjer og trappeløsningene fornyet. Over 200 år gjennomgikk huset altså i flere etapper entotal metamorfose, så det bokstavelig talt ikke var til å kjenne igjen.En like omskiftelig bygningshistorie er kartlagt i Rådhusgaten 12, der huset som ennåstår begynte som et lite kvadratisk murhus på én etasje over en høy kjeller. Det sto kanskje entrebygning inntil, men den forsvant i så fall ved den første utvidelsen av murhuset, somallerede på 1600-tallet må ha blitt forlenget i hele tomtens bredde. Så fulgte omkring 1700 enpåbygging i høyden over den eldste halvdelen av huset, før også annen etasje ble utvidet tileiendommens fulle bredde i 1767. I 1802 ble interiørene gjennomgripende modernisert oghuset fikk flere vinduer. I 1810 ble det igjen utvidet, denne gang i bredden, den gammeldagsesvalgangen ble erstattet med et moderne trapperom, og loftsbjelkelaget ble løftet over den nyesalen som ble innredet ovenpå. Også 1900-tallet tilføyde endringer – butikklokaler hvorskillevegger i første etasje var uønsket, og fasader i funksjonalismens formspråk. (Kap. 3.2.4).Også Tollbodgaten 14 og Akersgaten 11 og 15 var i utgangspunktet enetasjes hus som senereble påbygget i høyden. En meget komplisert bygningshistorie må dessuten forutsettes forKirkegaten 18, uten at det har lyktes å kartlegge den helt. Også den historien begynte troligmed et enetasjes murhus og fortsatte med påbygging og tilbygging i bindingsverk. Men hermå et element ha blitt subtrahert underveis, det gåtefulle utbygget på hjørnet. (S. 106-110).Undersøkelsen bekrefter det som på forhånd var mer intuitivt kjent – at en stor del avbyens (og andre byers) bygningsmasse besto av den slags innholdsrike ”konglomerat-hus”som her er beskrevet. Det er bygninger som ikke uten videre røper hvordan de er blitt til, ogsom det overhodet er meningsløst å nærme seg med overforenklede spørsmål av typen ”Hvorgammelt er huset?”Fig. 4.64Vestgavlen på Rådhusgaten 14 under ”restaurering” sent i 1970-årene, etter at nabohuset er revet. Den frilagteveggen viser ”tverrsnittet” av det opprinnelige murhuset fra 1600-tallet, senere påmuring for 2. etasje, og gavleni bindingsverk med ytterligere rester av påbygging på 1800-tallet. En bit av den laftede sidefløyens bakvegg stårtilbake, og over den bindingsverk fra husets utvidelse i bredden. Foto: Svein Solhjell.302