Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Også i ”frankisk” og ”alemannisk” eller ”schwabisk” bindingsverk i midtre og søndreTyskland finnes en hierarkisk oppdeling i primær og sekundær struktur. 7 Den primærestrukturen i ”alemannisk” bindingsverk består av store, kubiske enheter i ”Stockwerkbauweise”,altså med etasjehøye rammer. Mellomstolper er en opsjon i dette systemet, derutfyllingen opprinnelig var horisontale ”Bohlen” eller planker, men liggende ”Riegel” erintegrert i systemet. Hovedstrukturen må betegnes som sterkt bundet, med sin gjentagelse avprinsipielt ensartede volumer. Men sekundærstrukturen av bjelker, veggutfylling ogmellomsperrer er ubundet. Midtre deler av Tyskland hadde også opprinnelig en hierarkiskoppbygging i sitt ”frankiske” bindingsverk, men beholdt lenger frem i tid det alderdommelige”Geschossbauweise”. Her ble det bundne systemet oppløst da man i senmiddelalderen gikkover til separate ’Stockwerk’ og frigjorde bjelkene fra stolpene (Bedal 1980:7,50) (Bedal1990:13-24) (Walbe 1942:21-26). 8 Forskjellene mellom ”alemannisk” og ”frankisk”bindingsverk fremgår tydeligere av fig. 5.14.Fig. 5.4Tyske byggesystemer. Til venstre nordtysk ”Hallenhaus”, etter Schepers (1960). Bundet system med addisjonav ”skiver” eller bindinger. Til høyre et sydtysk hus, etter Bedal (1990). Huset er en sammenstilling av storekubiske enheter, med stendere bare i hjørnene. Systemet er ubundet – bjelker og sperrer kan legges innuavhengig av primærkonstruksjonen. Men i begge eksempler består takverket av sperrebind med hanebjelke(r).Et fullstendig bundet system møter vi i bindingsverket i Nord-Tyskland, Nederlandene ogDanmark. Langt tilbake i forhistorisk tid kan man gjennom det arkeologiske materialet sporebyggeskikker basert på regelmessig anbrakte stolpepar. De eldste påviste konstruksjoneneover terreng fra senmiddelalderen viser den samme klare faginndelingen i huseneslengderetning, og i disse opptrer stolpene stadig parvis og nå bundet sammen av tverrbjelker7 I eldre tysk faglitteratur ble bindingsverket inndelt etter stiltrekk i tre grupper, som i grove trekk skulle tilsvarede antatte bosettingsområdene for de tre store germanske stammene – saksere, frankere og alemanner.Frankernes land omfattet Rheinland-Pfalz, Hessen, Baden og nordvestre deler av det nåværende Bayern. (Merom dette på s. 359ff).8 Heinrich Walbe forsøker å forklare hvorfor frankerne i motsetning til sakserne oppga det bundne systemet.(Walbe 1942:27). Han legger vekt på en forskjell mellom nord og sør i Tyskland mht foretrukne avstander forgulvbjelker. Sakserne la bjelker med avstand fra 1,0 til 1,6 meter. Avstanden passet også til vinduer, slik atvindusfag ikke ble annerledes enn vindusløse fag. Frankerne, derimot, la bjelkene med avstand fra 0,6 til 0,9meter. Det var for smalt som mål for stolpeavstand, i hvert fall når det skulle settes et vindu i faget. Derforbegynte man tidlig å stille en stolpe ved annenhver bjelke, og bare disse kunne få den avstivendeknektforbindelsen. Den dobbelte fagbredden ble imidlertid for stor, slik at man måtte gjøre stolpene uavhengigeav bjelkefrekvensen. Det kunne man få til etter at man begynte med ’Rähmbau’ og ’Aufstockung’ av bjelker påen rem, istedenfor å feste dem direkte inn i stolpene, og etter at man sluttet med avstivende knekter.340