Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

inntil et hus der den eksisterende takkonstruksjonen skulle beholdes, la man fortrinnsvis nyesperrer ovenpå de gamle, fra det gamle mønet til den nye remmen (stavlegjen) i svalensyttervegg. Denne løsningen ga en asymmetrisk takform, kjent også fra Rådhusgaten 12 etterombyggingen i 1810 (fig. 4.39) og fra Tollbodgaten 14 (kap. 3.2.3).Fig. 4.39Snittet til venstre av Rådhusgaten 17, et tømmerhus fra 1600-årene. Det følger tradisjonen for laftehus, medtaket forlenget ut over svalen. (Etter oppmåling av Arno Berg, AA). Til høyre snitt av Rådhusgaten 12 i trefaser, etter Roede, 1989. Skyggelagt kontur viser det første murhuset med taket symmetrisk over selve bygningskroppen.Den samtidige svalgangen (ikke vist) hadde antagelig et selvstendig, slakere tak. Ved påbygging på1700-tallet (hel strek) fikk huset det typiske tverrsnittet for byhus, med taket symmetrisk over den samledebredden av hus og svalgang. Ved utvidelsen i 1810 (stiplet strek) ble taket asymmetrisk etter påforing.4.2.5 VinduerDen generelle vindushistorien, kjent gjennom adskillige populære fremstillinger, er troliggyldig også for Christiania, skjønt det må understrekes at de forskjellige vindustypenerimeligvis har vært å se i byene tidligere enn i bygdene. 98 Det skyldes ikke bare at byene varførst ute med de fleste nyheter, men også at vindusglass ble levert gjennom byene og atglassmesterfaget i prinsippet var forbeholdt byborgere. Her er det ikke nødvendig å repeterestoffet grundig, men bare skissere noen hovedtrekk som kan belyse sentrale problemstillinger.Vinduer med glass var godt etablert i borgerlig byggeskikk da Christiania ble anlagt,og vi må gå ut fra at alle hus fikk slike allerede i starten, ikke bare de store murhusene. Det erimidlertid bare fra disse vi har konkret kjennskap til de eldste vindustypene; forøvrig må vinøye oss med antagelser basert på andre kilder – hovedsakelig samtidig utenlandsk billedstoffog senere eksempler i bygdene.Høye vinduer i murhusDe store murhusene på 1600-tallet hadde vindusåpninger med forholdsvis standardisertebredder omkring 130-140 cm og høyder fra 150 til 180 cm. De var i alminnelighetoverdekket med kurvhanksbuer, og buesegmentet var utmurt med horisontale skifteganger,98 For en mer utførlige fremstilling av norsk vindushistorie vises til Roede (1980). Glassverkenes historie erbehandlet i Amdam (1989). Dansk vindushistorie er å finne bl.a. i Jørgensen (1945); svensk vindushistorie iLundkvist (1988). Jørgensen forklarer ordet ’vindu’ som avledet av det svenske ordet ’vind’=loft, en feil somofte gjentas i populær litteratur om emnet, og som Troels-Lund antagelig var opphavsmannen til.257