Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

1.3 Grenseoppganger1.3.1 Avgrensning i tidDen formelle bakre tidsgrensen for undersøkelsen gir seg selv – byen reiste seg av intet i1624. For grunnleggeren Christian IV var det kanskje godt for selvbildet å betrakte brannen iOslo og flyttingen til et nytt sted som et kontinuitetsbrudd. Men for byborgerne var det velbare en gradsforskjell mellom denne brannkatastrofen og de mange foregående, og fra deresperspektiv var nok kontinuiteten tydeligere. Menneskene var de samme, byens konstitusjonog privilegier forble uendret, og det samme gjaldt næringsgrunnlaget. Selv om byen blepåtvunget en ny byggeskikk i 1624, var samfunnet intet tabula rasa. Det hadde alle slagsskikker på forhånd, også byggeskikker. Derfor kan tidsgrensen ved året 1624 ikke trekkeshelt skarp. Også forhold og skikker i det gamle Oslo må trekkes inn som forutsetning for detsom hendte i Christiania. Mange faktorer som påvirket Christiania-bebyggelsen lå dessutenutenfor byen selv, ikke minst utenlands. Også på disse stedene må trådene forfølges bakover itid så langt som nødvendig for å etablere tilstrekkelig innsikt og forståelse.Perioden i sentrum for undersøkelsen er 1600-tallet og 1700-tallet. En antagelse vedprosjektstart var at byens byggeskikker endret seg lite gjennom de første to hundre år – enantagelse som nok var farget av at territoriet og folketallet holdt seg forholdsvis stabiltgjennom perioden, før begge eksploderte i 1800-årene. Denne antagelsen er ikke bekreftetunderveis, eller bare bekreftet for så vidt gjelder repertoaret av byggemåter og bebyggelsensskala i gatebildet. Den kan også sies å være gyldig ved sammenligning med siste del av 1800-årene, etter ca. 1840. Men mange andre aspekter ved byggeskikkene var i stadig endring, tildels som reflekser av endringer i underliggende boskikker og arkitektoniske normer. Åpostulere et tidsskille ved år 1800 ville således bare tilfredsstille forfatterens eller leserenshang til orden eller tallmystikk. Bedre da å trekke den formelle grensen ved året 1814, ethistorisk merkeår, og historisk viktig ikke minst for byen som da ble hovedstad i enselvstendig stat. Lokaliseringen av politiske og administrative hovedstadsfunksjoner tilChristiania ble en betydelig spore til vekst og forandring.Langsomt ble byen borteMen heller ikke 1814 førte med seg noe kontinuitetsbrudd. Det meste fortsatte som før, ihvert fall i et mikrohistorisk perspektiv. Endringene som fulgte foregikk gradvis og over langtid inntil en foreløpig kulminasjon i året 1858, da den første store byutvidelsen ble besluttet.I mellomtiden meldte de seg én etter én, faktorene som i sum skulle komme til å endre byensfysiognomi dramatisk. Stikkordmessig skal noen av de viktigste nevnes. Generelt vokstefolketallet i perioden betydelig raskere enn før, av mange årsaker, som til dels var innbyrdesforbundet. Industrialisering var én av dem, og økende etterspørsel etter arbeidskraft trakkinnflyttere til byen. Etableringen av et statlig byråkrati skapte arbeidsplasser både direkte ogindirekte ved et større behov for varer og ytelser av alle slag. Universitetet trakk til seg lærereog studenter som trengte husvære. Kommunikasjonene bedret seg raskt i perioden, medordnet veistell og diligence-ruter, med dampskipstrafikk, og til slutt med åpningen av telegrafog jernbane. Bygningsloven for Christiania og innføringen av kommunalt selvstyre i 1837førte snart til et mer initiativrikt lokalt styre, særlig på det kommunaltekniske område.Folkevekst og økonomisk vekst drev i forening opp eiendomsprisene, som i sin turmotiverte grunneierne til å intensivere grunnutnyttelsen for å få større avkastning. Helt opp til1830-årene var bygninger i én og to etasjer så godt som alene i bybildet, og nybygg var stadigbegrenset til to etasjer. De eneste forløperne før 1814 var Rådhusgaten 15 fra 1765,19