Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

innvendig, er det forståelig at den gjenstående bygningskroppen ble feiloppfattet som et rentmurhus. Det kan ellers leses ut av branntaksten at huset må ha hatt et symmetrisk tak medmønet i den gamle bygningskroppens akse, og at svalgangen fikk et separat, lavere tak. Nårdet opplyses om fem fag innvendige vinduer, må dette helst forstås slik at eldre vinduer motbakgården ble beholdt innenfor den nye svalgangen – men det er ikke lett å se at det ble plasstil så mange som fem. De 11 fag vinduer som nevnes, må ha fordelt seg med åtte eller ni motgaten og resten mot bakgården. Taksten nevner også 4 fag utvendige lemmer, antageligskodder for vinduene i første etasje. Fire dobbelte dører (to-fløyete) synes å antyde en sosialoppgradering i forhold til det enkle preget som tidligere kildeskrifter vitner om. Slike dørermå ha vært et av datidens statussymboler, og de bør kunne tas som tegn på at skreddermesterOmberg har definert seg selv på et høyere sosialt nivå enn forgjengerne i huset. 211FortettingOvenfor er det omtalt hvordan Omberg ikke bare bygget på og moderniserte forhuset, menogså bygget til et nytt uthus med trapperom på sydsiden av gården og ominnredet de øvrigefløyene. Sidefløyen fikk kjøkken i begge etasjer, åpenbart fordi nærmeste del ble brukt itilslutning til hovedhuset, der hver etasje utgjorde en separat leilighet. Tverrbygningen bak igården ble innredet til beboelse gjennom tre etasjer, med kjøkken i de to nederste. Disseendringene kan sees som utslag av et økende press på den gamle bykjernen i en periode daveksten i folketall og økonomi for alvor skjøt fart.Til tross for at vi har tolket Ombergs eierperiode som et sosialt løft for gården, kan viogså se hans inngrep som utslag av en mer langsiktig tendens mot fortetting og overutnyttelse.Utover gjennom 1800-tallet ser det ut til å ha skjedd en proletarisering av befolkningen i detgamle håndverkerstrøket. Selv om strøket helt fra begynnelsen hadde vært ment å husemindre velstående borgere, var det gjennom de første 200 år alltid et visst innslag avrangspersoner og formuende. Disse ble færre fremover mot år 1900. Noen av de mestvelstående beholdt i det lengste sine bypaléer i sentrum, men bare i strøk som alltid hadde hattgodt omdømme.Det gamle patriarkalske mønsteret med gårdeiere som kombinerte bolig og næring varstadig dominerende ved inngangen til 1800-tallet. Akersgaten 15 er i så måte representativ,med hjulmakere som drev verksted i egen gård og hadde sine ansatte mer eller mindreintegrert i egen husholdning. Enda mer typisk var nr. 17, hvor en gullsmedmester boddealene med sin familie, dreng og svenner, uten andre leieboere. Flere gårder vitner om sammemønster, selv om det i de fleste er et innslag av leieboere, og noen hadde utleie til losjerendesom levebrød.Mot slutten av 1800-tallet tiltok utleievirksomheten i omtrent alle gårder, og særlig ide mindre ansette. Et nytt innslag var utleie til småbedrifter – butikker, agenturforretninger,lager og mindre verksteder som ble drevet løsrevet fra bolig. Denne anvendelsen av sentralebygårder ble særlig utbredt omring forrige århundreskifte og inn på 1900-tallet, etterhvert tilfortrengsel for boligene. Gjennom folketellinger og adressebøker kan disse endringenekartlegges. De som bodde i bygårdene ble stadig flere, inntil folketettheten ser ut til å hakulminert idet utleie til bedrifter ble mer innbringende enn fortetting med flere og mindreboenheter.For husrekken i Akersgaten 1-17 gir folketellingene i 1801, 1865, 1875 og 1900dramatiske bilder av de demografiske endringene i perioden. Mens nr. 17 hadde 9 beboere i1801, var antallet i 1865 blitt 17. Utgangspunktet var høyere i Akersgaten 15; men også derble folketallet henimot fordoblet, fra 21 til 40. Det mest oppsiktsvekkende tilfellet i211 Mens Akersgaten 15 fikk fire dobbelte dører som resultat av Ombergs store ombygging, sto nabohuset pånr. 17 stadig i sin alderdommelige skikkelse med bare gamle dagers enkelte (enfløyete) dører – hele 18 stykker.183