Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

at opdage ved et Bordtag, end hvor dette mangler, ligesom at det som oftest koster langt mere at afhjælpeMangelen, saasom f. Ex. en eneste beskadiget Plet i et Bord ofte foraarsager ikke alene at dette Bord maaudtages og erstattes ved et nyt, men at ogsaa flere Bord maa optages, især naar det er et Underbord som harSkaden, og som Følge deraf en stor Del af Taget afdækkes og igjen tækkes.” (Broch 1848: 61f).Broch advarte åpenbart forgjeves mot bordtak under tegl, for nettopp i perioden som fulgteforteller branntakstene både at mange tak ble omlagt med undertak, og at nye bygninger fikkdenne utførelsen fra begynnelsen. Dette var en detalj som omhyggelig ble notert i takstene,ettersom taktro åpenbart ble tillagt betydning for husets verdi og vedlikeholdstilstand, ogkanskje også ble oppfattet som mer brannsikker enn åpen lekting. 1850-årene later til å havært en overgangsperiode, og etter 1860 ser det ut til at undertekking var blittstandardløsningen i byen.Kirkene gir de sikreste holdepunktene for å utforske møtet mellom taktradisjonene,siden de fleste kan følges gjennom regnskaper tilbake til omkring 1620. Tradisjonen påbødsteile tak, steilere enn på profane hus, og tekkematerialet hadde siden middelalderen værttjærebredde spon, eller unntaksvis bly. I begge tilfeller trengtes en taktro som underlag.Bæringen var oftest sperrer, og troa var derfor som regel et sutak av liggende bord. Også demer sjeldne åstakene fikk som regel sutak, som i så fall måtte legges på tilfarere eller rafter.Da tegl gradvis fikk innpass fra omkring 1600, ble den ofte lagt direkte på gammel spon(Sørum), eller i hvert fall på det bordtaket som allerede fantes.Når nye eller reparerte takverk skulle tekkes med tegl i 1600-årene, sto de ansvarligeoverfor det samme valget som Broch redegjorde for 200 år senere: taktro eller åpen lekting.Mange kirkebyggere var byfolk, til dels utlendinger, og i hvert fall fortrolige med byensbyggeskikker. Det er rimelig å anta at de ivret for den moderne metoden, men også at demøtte stor skepsis hos menighetene, som var fortrolige med tette bordtak. Regnskapene girinntrykk av at konservatismen som regel seiret, og at de fleste nye sperretak fikk bordtak somen ekstra sikring under taksteinene. Men det var nok av tilfeller der moderne åpen lekting blevalgt og steinen måtte ”underskjelnes” (Rælingen 1620, Tanum 1694, Hovin 1695, Fenstad1702). Mange steder må menigheten ha angret på valget, så de senere gikk til det kostbaretilbakeskritt å legge inn tro under lektene, slik som i Hovin og Tanum kirker (Christie1969:II). Tradisjonell taktro kom altså seirende ut av konfrontasjonen på kirketakene, slikden senere også gjorde på takene i Christiania, som dermed sluttet seg til skikken ellers iNorge.281