Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

hus i flatbygdene på Østlandet, og hovedsakelig omkring og etter 1800, for eksempel overvåningshuset på Sande i Romedal fra 1818. 122Fig. 4.44Til venstre et tak med fotsakser, etter Godal (1994:64). Forfatterne bruker betegnelsen fotingsrøst om detsamme sperrebindet (til høyre ) når det inngår i et konstruktivt system (Ibid., 90).”Christiania-takbindet”Den typiske Christiania-varianten av ”fotsaksen”, et sperrebind med bindbjelke, har jeg valgtheretter å betegne med kortformen Christiania-takbindet. 123 Dette var helt dominerende påmurhus og bindingsverkshus i byen og omegnen, og det fikk også en viss utbredelse pålaftehus. Det ble utstyrt med én eller to hanebjelker, avhengig av høyden, som igjen var enfunksjon både av spennvidden og takfallet. Overgangen er glidende mellom dettesperrebindet og den konstruksjonen som Godal og Moldal kaller ”spennsaksrøstet”. Denavgjørende forskjellen er at Christiania-takbindene er tettstilte og uten noe sekundærtbæresystem, mens spennsaksrøstet består av åsbærende bukker i større avstand. Spennsaksermed åser ble vanligere utover på 1800-tallet, bl.a. i Kristianias murgårder, og systemet kan hasammenheng med større utbredelse for undertak (sutak) under tekking med tegl eller skifer(Godal 1994:108). I Trondheim var det spennsaksen som ble alternativet til det rene åstaketved gjenreisningen etter bybrannene i 1840-årene. Der ble sperrebindene reist med enavstand på 3-4 meter, med utgangspunkt i en regulær loftsbjelke, eller med en egen”undergurt” uavhengig av bjelkelaget. Spennsaksene bar så et sekundært system av spinklereåser, som igjen bar bordtaket (Larsen 1988:199-200). Tettstilte sperrebind som i Christianiavar sjeldne i dette gjennomførte laftebyggingsmiljøet, men kunne forekomme på murhus. 124En så trygg posisjon i byggefaget hadde sperrebindet at Theodor Broch nærmest somen selvfølge presenterte det som ”selve takkonstruksjonen”, uten videre diskusjon om fordelereller alternativer, så lenge spennvidden var liten (Broch 1848:17). Brochs beskrivelse er heltdekkende for utførelsen i 1700-tallets Christiania:122 Personlig meddelelse fra Jon Bojer Godal.123 Godal og Moldal valgte å kalle sperrebindet med det navnet som bruktes på Hadeland, der de fant atkonstruksjonen hadde den sterkeste posisjonen i tradisjonen. Men som de selv skriver, er konstruksjonengammel og utbredt over hele Østlandet. Jeg vil tro at Christiania var stedet hvor den først kom i alminnelig bruki nyere tid, siden den er egnet til de stedegne byggemåtene mur og bindingsverk. Derfra kan sperrebindet haspredt seg over Østlandet, ettersom det er like godt egnet på laftehus og stavreiste hus.124 Katedralskolen i Trondheim, ferdig i 1787, har sperrebind. Men det er et gjennomført stykke akademiskarkitektur av den danske C. F. Harsdorff, og med en ingeniøroffiser som byggeleder (Kavli 1966:207).268