Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

istedenfor leirklining av bindingsverkets tavler. Behovet for avstivning i husets tverretningkunne ellers ivaretas i tverrveggene. Denne forenklingen og forflatningen av fasadene spredteseg noe forsinket til andre danske byer. Samme tendens gjorde seg like sterkt gjeldende iNord-Tyskland. Jensen og Ganshorn ser den som inspirert av barokkens murhus med dereskraftige profilerte gesimser (Jensen 1987:60-64). Chr. Axel Jensen foreslo påvirkning fraSyd-Tyskland, ”hvor Knægtene aldrig havde vundet Indpas, og hvor Bindingerne derfor ikkevar saa faste og Systemet ikke saa uopløseligt fagdelt som hos os” (Jensen 1933:36). 17 Detkan også ligge en forklaring i eneveldets bestrebelser etter kontroll og orden på allesamfunnslivets områder, slik de kommer til uttrykk i lovverk og regulerende forordninger.Utkragning kunne sees som utslag av at borgerne utidig tok seg til rette på felles gategrunn –kronens grunn. Ønsket om orden og regelmessighet var et uttalt motiv for forbudet motutkragning som ble innført i København i 1683, selv om dette bare satte den endeligesluttstrek for en prosess som lenge hadde pågått. 18Fra tvang til vane: 1700-årenes glattbygde fasaderI danske provinsbyer fortsatte man både med knekter og utkragning gjennom mye av 1700-tallet. I en overgangsperiode fikk bjelkehodene stadig springe litt frem, som i sidefløyen tilTollbodgaten 14 (fig. 3.19, s. 122). Men stort sett innskrenket den gamle skikken seg til etubetydelig fremspring i etasjeskillet, slik som på karnapper i Christiania i 1720-årene (fig.3.49, s. 173). Byen var i denne sammenheng å regne som en dansk provinsby. Allerede før1700 var slette fasader påbudt i København, og ved gjenreisningen etter brannen i 1728 komde til å prege gatebildet og utvilsomt danne forbilder med stor påvirkningskraft.Det moderne stokkverksystem var dermed gjennomført – en rasjonell byggemåte derhver etasje var lik og utgjorde et ferdig avsluttet hele. Istedenfor ”gennemstukne” loftsbjelkerunder ”styrterum” gikk man over til ”kæmningsværk” med loftsbjelker oppå ”tagremmen” ogsperrene nedtappet på disse. Tømrernes arbeid med hogging, avbinding, mellomlagring ogoppreisning må ha blitt betydelig forenklet. Viktig å merke er at den tvungnekorrespondansen mellom stolper og bjelker og sperrer definitivt var brutt. Ikke var bjelkenetrædd igjennom stolpene, og ikke var de sammenbundet til stolpene med knekter.Så skulle man vel vente at tømrerne i København og andre byer begjærlig grepmuligheten til å frigjøre seg fra den gamle faginndelingen som ikke lenger hadde noenmateriell basis? Dersom overgangen til glattbygde fasader skyldtes sydtysk påvirkning, slikChr. Axel Jensen antok, kunne man også ha hentet idéen om frigjøring derfra. Men detskjedde ikke. Bindingsverket i 1700-årene var akkurat like fagdelt og bundet som tidligere.De danske tømrerne fortsatte å inndele sine yttervegger i tilnærmet like brede fag, rundt 1,5meter, og bjelkeavstanden ble den samme – sett med norske øyne betenkelig stor. (Fig. 5.9).Myndighetene prøvde seg med murtvang etter brannene, men gjorde snart sammeerfaring som i Christiania hundre år tidligere – gjenreisningen gikk i stå. Allerede våren 1729ble det gitt tillatelse til å oppføre bakbygninger i bindingsverk, og i 1731 også forhus. Detfikk fart på gjenreisningen (Kayser 1985:11). Men så ble grepet igjen strammet i 1737 medforbud mot bindingsverk i gatefasadene – men ikke i husenes baksider. I årene som fulgte bledet reist et stort antall hus i denne blandingsteknikken. Igjen skulle man vente at den hadde17 Eldste kjente bygning av typen skal ifølge Chr. Axel Jensen ha vært Admiralsgården på Bremerholm, oppførtav tømmermann Hans Koch i 1648-49. Jensen må her som definerende for ”typen” mene profileringen ietasjeskillet, ikke mangelen på knekter, ettersom han avbilder tidligere knektfrie fasader. Admiralsgården varogså ”moderne” ved å ha loftsbjelker i ”kæmningsværk” oppå ”tagremmen”, og ikke tappet gjennom stolpene.Se også Langberg (1955:183,186-187).18 ”Byggeloven” av 1683, punkt 7: ”Saasom de carnapper oc udvinduver til gaden ocsaa vanhelder huusenisziirlighed, oc ere naboerne offte til præjuditz” ble de forbudt (Lindberg 1996:II,45). Likeledes ble det bestemt at”øverste Loft eller Stok ikke maa videre udbygges, end Grunden ligger” (Jensen 1933:36).348