Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

praksis. Den ble en ”basic unit of culture”, en størrelse som forskere lenge har postulert underforskjellige merkelapper som mnemotype, idé, sosiogen, kulturgen eller corpuscle of culture.Betegnelsen som later til å ha etablert seg for godt, er mem, først lansert av Richard Dawkins iboken The Selfish Gene i 1976. Begrepet ’mem’ er siden begjærlig mottatt av en skareforfattere som oppfatter memetikken som en nyttig teori til å forklare kulturell endring.Dawkins skapte begrepet som et motstykke til genet, den ”selviske replikator” 21 som erdrivkraften bak biologisk utvikling. På slutten av sin bok bekjenner han seg til en merfundamental universell darwinisme som utvider virkefeltet for evolusjonismen langt hinsidesbiologien: ”… all life evolves by the differential survival of replicating entities”. Finnes detandre replikatorer enn genet? Ja, svarer Dawkins, ”a unit of cultural transmission, or a unit ofimitation”. Han fant en egnet gresk rot og forkortet ’mimeme’ til et enstavelsesord medsamme uttrykkskraft som ’gen’.Siden har det skjedd en eksplosiv vekst i omfanget av memetisk litteratur. Et godtstandardverk fra de seneste årene er The Meme Machine av Susan Blackmore, med et fyldigforord av Dawkins selv. Jeg har brukt hennes bok som underlag for denne fremstillingen, ogsitatene fra Dawkins er hentet derfra (Blackmore 1999).Memet er en replikator i seg selv. Det sprer seg for egen fordels skyld, uansettforholdet til biologiens gener. ”… we got our brains for biological (genetic) reasons, but nowwe have them a new replicator has been unleashed”. Memer sprer seg uten hensyn til om deer nyttige, nøytrale eller skadelige for oss. Vellykkede memer er de som blir kopiert og førtvidere, de mislykkede forsvinner. Memetikken ser idéer ikke som noe menneskene selvskaper og viderefører til eget beste, men som autonome størrelser som søker å bli kopiert. Vimennesker er de ideelle ”verter” for memene takket være vår lagringskapasitet, vårimitasjonsevne og ikke minst vår effektive formidlingsevne gjennom språket. Dette erverdensbildet sett i mem-perspektiv.Alt vi har lært ved å etterligne noe erfart er memer. 22 ”Memes jump from brain tobrain” fordi de fenger og blir kopiert. Vitenskapelige idéer er typiske – som idéen om memet.Religion oppfattet som et sett av memer, et ”memeplex”, kan infisere hele samfunn. Moter,seremonier, skikker og teknikker – alt handler om at folk kopierer hverandre. Memene lagresi hjernen (eller i bøker eller datamaskiner) og formidles videre ved imitasjon. Som eksemplerpå typiske memer nevner Dawkins selv ”tunes, ideas, catch-phrases, clothes fashions, ways ofmaking pots or of building arches”.Men den mest selvsagte arena for memene er språket selv. Blackmore (s. 74) serimitasjonsevnen som det største vendepunkt i evolusjonshistorien og postulerer at memetiskseleksjon utløste veksten i hjernevolum. Derfra er veien kort til å forklare også språketsopprinnelse memetisk, og mer overbevisende enn når klassisk darwinisme er utgangspunktet.Gener alene kan vanskelig begrunne hvorfor menneskene utviklet en så ”kostbar” evne. 23 Menså snart memer var oppstått, forandret det miljøene hvor gener ble utvalgt og tvang dem til ålevere et stadig bedre apparat for mem-spredning. Drivkraften var altså memene. Språketsformål er å spre memer, og til det er det ufattelig effektivt. 2421 Dawkins bruker ordet ”replicator” om ”… anything of which copies are made, including ’active replicators’whose nature affects the chances of their being copied again”.22 Men ikke alle tanker og ideer er nødvendigvis memer, bare de som formidles ved imitasjon. Læring gjennomkondisjonering er for eksempel ikke en memetisk prosess (Blackmore 1999:42).23 Hjerneforskeren Deacon forklarer i boken The Symbolic Species (Deacon 1997:321-375) at evnen til åsymbolisere – det som Bickerton kaller ”representation” – var den utløsende faktor både for vekst i hjernevolumog for utvikling av språk. Han inntar altså omtrent samme standpunkt som Wilsons ”gene-culture co-evolution”,se ovenfor. Men hans plattform er klassisk darwinistisk, og han kommer ikke helt i havn uten memetikk, selvom han er i nærheten når han skriver at ”språket er sin egen fremste beveggrunn”.24 ”The function of language is gossip”, skrev psykologen Robin Dunbar (1996), som i utviklingshistoriskperspektiv ser prat og sladder som substitutt for den ”grooming” som primatene bruker til å holde sosiale grupper351