Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Fig. 4.26Til venstre et gløtt inn i bakgården til Dops gate 7 i forstaden Bergfjerdingen. Etter 1819 ble bindingsverkforbudt i fasader, men ble tolerert inne i bakgårdene. Til høyre en lettvegg i leiegården Wessels gate 15 fra1865, under rivning i 1999. Inne i murhusene levde bindingsverk videre i dølgsmål. Foto LR.Men selv om bindingsverket allerede på slutten av 1700-tallet tapte anseelse og ble degradertfra et arkitektonisk virkemiddel til en nødtørftig teknikk, var det på ingen måte en byggemåtei tilbakegang. Tvert imot betydde den innskjerpede murtvangen som ble innført i 1819 og1828 at bindingsverket fikk beholde stillingen som den selvsagte byggemåten for alleinnervegger. Også da ”murbyen Kristiania” etter 1850 este over alle grenser med leiegårder itre og fire etasjer, var det bindingsverk å finne i leiegårdenes lettvegger. Forskjellen fra 200år tidligere var mest at bindingsverket i denne perioden allerede i utgangspunktet var ment åstå skjult bak andre overflater.I selve utførelsen var leiegårdenes bindingsverk ikke vesensforskjellig fra det gamleChristiania-bindingsverket, bortsett fra en mindre omhyggelig bearbeidelse av tømmeret.Dimensjonene ble etterhvert noe spinklere, og vankanter ble i større grad tolerert. Men defornaglede tappforbindelsene og de kompliserte tømmerforbindelsene ble beholdt, og deleneble merket med romertall, fag for fag, etter de gamle og velprøvde systemene. ”Fakkene” bleutmurt med tegl, ofte med løsbrent stein som ble sortert bort som for dårlig i ytterveggene.Landbrukets driftsbygninger bidro også til at bindingsverket fikk innpass over helelandet som almen byggeskikk, til fortrengsel for lafteteknikken. Til de store enhetslåvene bledet utviklet rasjonelle konstruksjoner som forente trekk fra gammel stavbygging med detaljerfra det egentlige bindingsverket, og disse byggemåtene ble anbefalt av landbruksingeniøreneog i håndbokslitteraturen (Tandberg 1885).Bindingsverket fikk gjennom 1800-årene større utbredelse som underlag forbordkledning, særlig etter at bygningspapp kom på markedet fra omkring 1860 og kunne sikretette hus uten laft eller reisverk bak panelet (Magnussen 1988). I sveitserstilenspanelarkitektur fikk bindingsverket økende anvendelse, og inn på 1900-tallet skulle det heltfortrenge de eldre konstruksjonene i vanlige småhus. Standard utførelse frem til 1950 varbindingsverk med sviller, stolper, skråbånd og losholter av 4-5” ”boks”, kledd med to lagpanel på hver side, og til sammen 4 lag papp mellom panel-lagene. Gjennom hele periodenble bindingsverket i prinsippet utført slik det hadde vært gjort i uminnelige tider, medudifferensierte tømmerdimensjoner og arbeidskrevende forbindelser. Spikerforbindelser vantlitt etter litt frem, men noe avgjørende brudd skjedde ikke før det lette, isolerte bindingsverketble gjort til norm i 1950.Et interessant sidespor i bindingsverkshistorien, som ikke skal følges videre her, er dethistoriserende bindingsverk som kjennes fra noen arkitekttegnede byggverk på 1800-tallet.234