Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

I sin enkleste form er ankerjernet bare en loddrett stang, smidd svakt kileformet eller med enhake, så den ikke av sin egen tyngde kan gli ut av øyets grep. Slike enkle ankerjern varstandardløsningen for upretensiøse murhus, og mange var å se i bybildet – i uniformerterekker på nøkterne hus, og innimellom og på lite iøynefallende steder på hus med rikereutstyr. Men en smed lot det sjelden være med den enkleste formen. Ofte ga han ankeret etoverskudd i form av en utsmidd bladformet ende, et opprullet blad, eller volutter med elleruten forgreninger. Siden ankerjernene vanligvis er koblet til hver bjelke i etasjeskillet, dannerde ofte sammenhengende rekker med avstand som disse. Oppstillingen på geledd inviterte tilå utvikle ankerjernet videre fra ornament til tegn – skrifttegn eller talltegn. Overalt i Nord-Europa finnes ankerjern som danner inskripsjoner – navn, initialer, årstall eller frommesentenser. Men neppe noe sted var skikken så utbredt som i Christiania. Her fikk annethvertmurhus slike inskripsjoner i 1600-årene. De fulgte med fra gamle Oslo 85 (fig. 4.42) ogopptrådte allerede på det første kjente murhuset på Rådhusgaten 19 i 1626. Nesten alle destore bygårdene hadde tekster i smijern; mange finnes stadig, og én særlig berømt tekst bleflyttet over på nybygget da det gamle huset ble revet i 1898. Det var Lars Christensen sometter den ødeleggende brannen i 1686 fikk oppført et solid murhus på Tollbodgaten 30, ogklok av skade utstyrte det med innskriften ”Gud wære med os 1689”. (Fig. 4.34).De åtte utvalgsgårdene har lite av denne rikdom, slik det kunne ventes når kriteriet varjevne borgerhus. Bare to er helt eller delvis av murverk, og begge er slike som vokste gradvisved til- og påbygging, slik at det var desto mer forståelig at man ønsket å gi dem et helhetligpreg ved hjelp av tykk puss. Kirkegaten 18 er borte, og om det skjulte seg ankerjern underpusslaget, er umulig å vite. Kanskje ikke, for ”grundmur” fantes bare i én fløy av førsteetasje, og da hadde det neppe ankerjern i utgangspunktet, og fikk det heller ikke vedpåbygging i bindingsverk. Men på Rådhusgaten 12 kom ankerjern av enkleste type til syne ietasjeskillet, gjemt bak tykk puss. De var antagelig kommet til da huset i to omganger blepåbygget med murverk.På Revierstredet 5 fantes til nylig et overraskende sent eksempel på talende ankerjern.På gavlen sto skrevet: ”ML & SML 1790”, etter bøkkermester Michael Lorentzen og hustruenSesilia Maria, som ombygget huset det året. 86 Bruken av ankerjern overhodet vedvarte lengeetter at fenomenet ble umoderne i andre land. Det ellers helt moderne bypaléet som MortenLeuch oppførte i Rådhusgaten 13 i 1750-årene fikk rikt utformede ankerjern på et tidspunktda slikt var utenkelig i København. Forkjærligheten for ankerjern må betraktes som etprovinsielt trekk, i likhet med det like langvarige forholdet til malte skifteganger i gult ogrødt. Men så nøktern som Christiania-arkitekturen ellers var – og særlig som den ble utover i1700-årene, nesten totalt blottet for relieff i fasadelivet – er det forklarlig at man trofast holdtfast ved enkelte elementer som kunne live opp en forøvrig tørr fasade.4.2.4 Port, trapp og svalPortByhuset lukket seg avvisende mot den offentlige siden, men åpnet seg innbydende mot denprivate gårdsplassen. Dette var hovedregelen for organisering av bygårder gjennom toårhundrer i de fleste byer både i Danmark og Norge 87 . Den kan ha sammenheng medtradisjonell gårdsbebyggelse i begge land, det nokså tett kringbygde norske tunet og den85 Bispegården i Oslo ble i 1623 ombygget og utstyrt med kongemonogram og årstall i smijern.86 AA. Notat og oppmåling ved Arno Berg, 1957.87 Det samme gjelder svenske byer, der gårdrommene vanligvis var omsluttet av bebyggelse, først med uthus,senere med boliger ut mot gaten (Paulsson 1950).250