Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

”pre-literate ”, ”vernacular” og tradisjonell ”high-style” arkitektur, for å benytte Rapoportstermer, fordi symboler var bestående, velkjente og felles for alle innenfor kulturen.Budskapene blir utydelige i moderne arkitektur, ettersom symbolene ikke lenger er felles.Rapoport vil heller se arkitekturen som pragmatisk tegnsystem. Vanskeligheter oppstår nårkultur, og dermed vurderinger og betydninger, forandres raskere enn den omgivendebebyggelsen, slik som i moderne samfunn. Det betyr at miljøet vil inneholde fragmenter fraflere både forgangne og nåtidige kulturer, mens øyeblikkets brukergenerasjon representerer enannen kultur. Gjenstander og bygninger har ingen iboende mening; den tolker vi selv inn idem. Likevel tror Rapoport at det skulle være mulig å opprette et ”leksikon” overbebyggelsens ikke-verbale språk.Werne er skeptisk til forsøkene på å behandle arkitektur som språk, idet han som språkbare anerkjenner to-veis kommunikasjon, i motsetning til ren meddelelse. 5 Tydning blir medøkende avstand i rom eller tid vanskelig eller umulig, og det gjenstår å søke bebyggelsensbetydning hos dem som bruker den. Da vil man finne et bredt og til dels motstridende registerav betydninger og kodesystemer, og letingen etter ”minste meningsbærende enhet” iarkitekturen blir forgjeves. Bygningskulturen i den industrialiserte verden mangler de felleskodene på grunn av bebyggelsens relative konstans, menneskenes mobilitet og tapet av lokalbygningstradisjon, sammen med de raske endringenes tilbakevirkning på ideer og verdier.Men tidligere samfunn har eid rike ikke-verbale symbolregistre.Werne diskuterer i samme bok (s. 63-65) også begrepet arketyper eller urbilder ognevner at mennesker kan ha lignende innebygde ”mønstre” som andre byggende dyrearter.Men ingen byggverk hos andre arter kan oppviser så ulike og varierende former som detmenneskelige hus. Han konkluderer (s. 203-204) imidlertid med å postulere en ”usynlig,indre arkitektur i våre hjerner”, en slags modell, som må stemme med den ytre, synligearkitekturen, dersom mennesker skal føle seg hjemme og trives i de bygde omgivelsene. Nåret samfunn har felles modeller, har det en bolig- eller bygningskultur. Utfordringen formoderne arkitektur blir da å avstemme den ytre med den indre arkitekturen.Arkeologen Martin Locock diskuterer begrepet ’meaningful architecture’ ut fra enkritisk holdning til de tradisjonelle materialistiske og funksjonelle forklaringsmodellene forfortidig bebyggelse. Han vil heller lete etter ”meningen”, som han ut fra en lingvistiskparallell spalter i to; en strukturell side som har å gjøre med sosiale og funksjonelle forhold,og innholdssiden, meningen. Forskjellen er analog til den mellom grammatikk og syntaks,som definerer henholdsvis reglene for å konstruere et utsagn, og utsagnet selv. Man kan ikkeutlede grammatikk fra ett utsagn, men man kan oversette utsagnet hvis det kan studeres påflere språk. Slik kan arkeologer håpe å ”decode” en utgravet situasjon (Locock 1994:1-13).Bill Hillier har også drøftet analogien språk ≈ bygging i Space is the Machine (Hillier1996:10). Han ser arkitektur (bygging) som et system av muligheter, begrenset av lover somknytter systemet til de romlige mulighetene i menneskets tilværelse. På dette nivå – ogkanskje bare på dette – er språk analogt med arkitektur. Språkets struktur er lovene sombegrenser kombinasjonsmulighetene for ordene, og dermed foreskriver det utsigelige ogmeningsbærende. Men den forteller ikke hva vi skal si, den bare setter grensene for hvordanvi kan bruke språket kreativt som individuelt uttrykksmiddel. I denne forstand er det atbygging ligner språk. Arkitekturens lover gir ingen oppskrift for byggverket. Men ved å5 Mange lingvister ville beskylde Werne for overforenkling i dette. Et hovedpoeng for Bickerton er at språk ikkeprimært er et kommunikasjonsmiddel. ”Rather it is a system of representation, a means of sorting andmanipulating the plethora of information that deluges us … ”. Språket er primært et redskap til begrepsdannelseog strukturering av den virkelige verdens fenomener gjennom representasjoner, som så kan sorteres i kategoriereller klasser (Bickerton 1990, s. 87-90). Fra sosiobiologi og kognitive vitenskaper vil det også kommeinnvendinger, ut fra teorier om at språk er det som har gjort oss til mennesker gjennom ko-evolusjon av språk oghjerne. Språket er da ikke bare et kommunikasjonsmiddel, men redskap for representasjon, symbolisering ogtenkning, mener bl.a. Wilson (1999) og Deacon (1997).336