Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

En uadskillelig del av en 1600-talls prydgavl var vindfløyen eller spiret i smijern, kjent framange eldre avbildninger. Norsk Folkemuseum har tatt vare på spiret fra Rådhusgaten 26med initialene MADH og årstallet 1668. (Fig. 4.33). Denne detaljen kunne også anbringes påhus i laft eller bindingsverk, og kan ha vært nokså vanlig på jevne borgerhus. Sannsynligvishadde de fleste gavler i 1600-årene en eller annen form for gavlprydelse, men mer vanlig ennsmijernsspiret var vel et trespir, en ”brand”, på dansk kalt ”brandstage ” eller ”husbrand”.Denne skikken kjennes som relikt opp mot nyere tid fra bygder mange steder i Norden, og måha vært utbredt i byene tidligere. Trespir eller brander vises på ett av laftehusene i Gamlebyenpå Conings maleri fra 1699, fig. 4.42.Forekomster av steinhoggerarbeider var sjeldne nok på store murgårder; de fleste somkjennes fra før 1700 er allerede nevnt. Fraværet av dekorativ steinskulptur er overraskende ilys av de mange fint hogne gravsteinene som er bevart, og i sammenligning med andre byer –særlig Stockholm. Men på småborgernes hus forekom neppe slike detaljer. Fra 1700-årenekjennes noen flere eksempler på steinskulptur, bl.a. noen tavler med stolte eieres våpenskjold.Om ”bilthuggerarbeider” i tre er det også sparsomme opplysninger, bortsett fra den føromtalte knektbårne gesimsen på Øvre Slottsgate 2. (Fig. 4.23). Men treskulptur var nok merutbredt i 1600-årene enn det kan se ut til av mangelen på eksempler og kildenes taushet, ogdet var underlig om intet bindingsverkshus i det minste skulle ha hatt en ”dørhammer” 83 medinskripsjoner, som det var så mange av i danske byer. Etter 1700 ble klassisk arkitektoniskomramming av porter og dører vanligere, og mye av dette utstyret ble utført i tre og prydetmed treskjæring. 84 Men i Christiania rådet generelt en stor nøkternhet, og på de enkleregårdene har det vært lite av slikt.Én type fasadeornament som virkelig vant Christiania-borgernes hjerter, varmurankeret eller ankerjernet. Dets basale funksjon er å sikre forbindelsen mellom en bjelkeog den murveggen den er innlagt i. Med ankerjern på begge sider kan bjelken tjene somstrekkbånd på tvers av bygningen og holde ytterveggene sammen, og dermed også sørge for atden selv hviler trygt på opplegget i muren. Ankeret består av en alenlang jernstang som festestil siden av bjelken med kramper eller nagler og ender i et utsmidd øye nøyaktig i murlivet.Øyet griper om et sluttstykke med tilstrekkelig vidde til å gi sikkert feste. Bare sluttstykket ersynlig, og derfor blir dette alene i dagligtalen betegnet som murankeret eller ankerjernet.Fig. 4.34Til venstre muranker fra Dronningens gate 11, vegg mot bakgården. Foto Anne-Lise Reinsfelt.Til høyre Tollbodgaten 30 gjenreist etter brannen i 1686 av Lars Christensen. Ankerjernene ble overflyttet tilden nye gården, oppført i 1898. Utsnitt av fotografi av Fr. Næser, 1883, Oslo Bymuseum.83 Dansk ’dørhammer’ = overligger eller drager over portåpningen.84 Et eksempel er det arkitektoniske utstyret som Ivar Anker anbrakte på Storgaten 36 i 1770 (Berg 1965:39).249