Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

synlig, tjærebredd tømmer. 11 Etasjehøyden var lav, helt nede omkring 2 meter fra gulv til tak,og vinduene var lave og brede (Berg 1965:22). Utvalgsgården Akersgaten 17 hadde dennelave takhøyden i annen etasje. Den slake takvinkelen var den tradisjonelle for torvtak,”triungsraustet”, kanskje som en følge av at det var landsens tømrere som stort sett forestolaftebygging. Men det er tvilsomt om disse slake takene virkelig også var tekket med torv,ettersom påbudet om tegltekking ble opprettholdt gjennom hele tidsrommet.Mange av de nevnte trekkene er karakteristiske for laftehus generelt og kjennes frasamtidige byggeskikker på landsbygda – vitnesbyrd om den store innflytelsen derfra gjennominnflyttere, både av byggherrer og bygningsfolk. Sterkt forbundet med selve teknikken ersærlig de lave og brede åpningene som følger av tømrernes teknisk betingede motvilje mot åkappe flere enn høyst nødvendig av tømmerstokkene som bandt huset sammen. 12 I murverker det derimot åpningenes bredde som er kritisk, som følge av problemet med overdekning,mens høyden i prinsippet er noe man kan velge fritt. Utover gjennom 1700-tallet skulleimidlertid murverkets formale estetikk seire over lafteverket på grunn av dets stadig voksendeprestisje. Ønsket om en tillempning til klassiske arkitekturidealer tuftet på murverkstradisjonmå ha vært en sterk faktor bak panelarkitekturens fremgang – panelets slette flate illuderteselv murverk, og med det som bakgrunn kunne man lettere integrere klassiske formelementer.I samme bølge fulgte også de høye åpningene med inn i trehusfasadene, til tross for at de bødpå statiske og tekniske problemer.Fig. 4.3Laft i Rådhusgaten 17, oppmåling ved Arno Berg 1938, AA.Utførelsen av selve laftet var meget omsorgsfull på noen av de få dokumenterte byhusene.Det gjelder hovedsakelig forhus, synlige i gatebildet. Kvaliteten kan ha vært ringere pålaftearbeidet i rene uthus. Arno Berg mener at det gjennomgående var enklere utførelse iforstedene enn i selve byen (Berg 1946:57-58). Denne forskjellen mellom omhyggeligutførelse på prestisjehus og nødtørftig tilhogging på enklere bygninger kjennes også frabygdene, og det er derfor ikke uventet å finne paralleller i byen. På Rådhusgaten 17 (fig. 4.3)var tømmeret flatteljet på innsiden, men med naturlig runding utvendig. Laftene haddekinninger på oppsiden og presise underhogg med garpe (barke, kverke). Laftehodene varavsmalnende og endte i en elegant oval med rett avskårne kanter oppe og nede. Skolegaten 1i Pipervika var unntaket blant forstadshusene med sine fint utførte laft, der hodene hadde brattsekskantform. Berg antar at det må være en mestertømrers eget hus (Berg 1946:72, 73).Utvalgsgården Fred. Olsens gate 13 fra omkring 1700 er det eneste hele laftehuset i behold,men bare ett hjørne er tilgjengelig for inspeksjon. Utførelsen (fig. 4.4) viser en utforming avtømmer og laftehoder som var vanlig for tiden over hele Østlandet.Hverken teknisk eller strukturelt ser det ut til at laftehusene i Christiania står i noensærstilling i forhold til byggeskikkene ellers på Østlandet. Tvert imot kan vi konstatere at deviser så mange fellestrekk med bebyggelsen i andre byer og tettsteder i regionen, at de måtilkjennes plass i en felles bybyggeskikk (Alsvik 1963). At Christiania var den største byen i11 Eksempelvis Akersgaten 23.12 Utvalgsgården Akersgaten 17 hadde høytsittende vinduer med bredde 120 cm og høyde 100 cm.201