Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Del 1Innledning1.1 Temaer og problemstillinger1.1.1 Å rekonstruere en tapt bebyggelseEtt av to hovedmål for denne avhandlingen har vært å samle fragmentarisk kunnskap ogetablere ny kunnskap om Christianias tapte bebyggelse. Det er ikke det enkelte byggverk somstår i fokus, men de mønstre som kan skimtes i bebyggelsen som helhet, det som her kallesbyggeskikker. På veien mot målet må et antall enkeltbygninger rekonstrueres for å samle endatabase stor nok til å oppdage mønstrene. Men rekonstruksjonene, uansett hvor interessantede måtte være, er først og fremst hjelpemidler på veien.Et overveldende flertall av byens gårder overlevde ikke den massive byfornyelsen isiste del av 1800-årene og i perioder av 1900-årene. Innenfor byens gamle grenser finnes idag 15-20 bygårder med forhus som helt eller delvis ble oppført før 1700, og ytterligere etfåtall hus fra 1700-tallet, de fleste i sterkt ombygget skikkelse. De eksisterende husene eroverveiende slike som tilhørte det økonomiske toppskiktet av byborgerne. Praktisk talt allefra 1600-tallet er murhus. Bare disse hadde slik kvalitet og soliditet at det ble funnetregningssvarende å bevare dem da stigende tomteprisene førte til press for mer rentabelutnyttelse. Mange var nettopp av den grunn innkjøpt av byen eller staten for å brukes tiloffentlige formål, og dermed unndratt de privatøkonomiske vurderingene som førte til atgårdeiere flest valgte fornyelse. Denne kategorien er dermed sterkt overrepresentert når mantar i betraktning at murhus bare fantes på 1/5 av samtlige 419 matrikulerte eiendommer i året1766. Til gjengjeld er den vanligste kategorien, bindingsverkshusene som fantes påhalvparten av eiendommene, blitt helt borte, eller så innkapslet i forblendinger og påbygg atde ikke lenger synes i bybildet. Synlig bindingsverk kan nå bare påtreffes i bakbygninger ogsvalganger mot gårdsrommene. Laftehusene, som en gang utgjorde omtrent 30 % avforhusene, er totalt borte.Den forholdsvis rikholdige litteraturen om ”Det gamle Christiania” har for det mestebeskjeftiget seg med begivenheter og mennesker som satte spor etter seg, og om bygningenesom dannet rammene. Det vil si byens ledende borgere og embetsmenn og deres storeboliger, for det var disse som etterlot seg skriftlig kildemateriale og stående bygninger. Enslik prioritering lå også bevisst eller ubevisst nedfelt i rådende historieoppfatninger førmikrohistorie og hverdagshistorie ble tilkjent vitenskapelig verdi. Bygningshistoriskforskning har av samme årsak hovedsakelig rettet oppmerksomheten mot de monumentalebygårdene – man måtte holde seg til de studieobjektene som var for hånden og som det fanteskilder til å supplere de direkte undersøkelsene med. Til en viss grad kan man betrakteforholdet mellom bygningsbestanden og vernebestrebelsene som en sirkulær prosess, derskjevheten i utvalget av bebyggelse påvirket oppfatningene om hva som fortjenteoppmerksomhet og dermed vern, noe som i sin tur ledet til en tiltagende skjevhet i utvalget,idet de utdefinerte husene forsvant.Den akkumulerte effekten av skjev seleksjon og derav følgende innsnevretforskningsfelt har etterlatt et tomrom i vår viten om Christiania-bebyggelsen, somundersøkelsen har tatt sikte på å utfylle. Ambisjonen var å bygge ”et monument over en taptbyggeskikk” ved å løfte frem i lyset den alminnelige, dagligdagse bebyggelsen som forsvantsporløst og nokså ubemerket etter 1850. To store emneområder står i fokus: byggeskikkenesom preget Christiania i det aktuelle tidsrommet, med hovedvekt på bygningstypologi og9