Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

En tid fortsatte man å bruke en redusert utgave av peisen, kaminen. I finere hus ble depåkostet mye, med steinhoggerarbeid i vanger og kappe. En håndfull prektige kaminer erkjent fra tidlige Christiania-hus. 212 I Rådhusgaten 7 var det hele åtte stykker omkring 1700.(Berg 1965:20f). Åpne ildsteder ble tidlig utkonkurrert av lukkede ovner. Det vekkerundring i betraktning av den praktutfoldelsen som kaminene innbød til, og den innflytelsensom boligskikkene i de store vestlige kulturnasjoner må ha øvet. Briter og franskmenn holdtgjennom hele perioden på sine åpne kaminer, riktignok hjulpet av et noe mildere klima.Sansen for den hyggen som nå forbindes med åpen ild, delte man ikke med standsfellene iVest-Europa. Denne varmekilden forsvant fra Christiania-borgernes stuer ved inngangen til1700-årene og viste seg ikke igjen før 200 år senere, og da ikke av nødtørft, men somoverskuddsfenomen for hyggens skyld.Når norske (og danske) byborgere foretrakk ovner fremfor kaminer i sine stuer, tyderdet på at kulturkontakten med Tyskland var særlig sterk i 1600-årene og tidligere. ”DieStube” var det eneste oppvarmede og røykfrie rommet i tyske boliger; det var selvedefinisjonen på en stue at den innholdt et lukket ildsted. Røykfriheten som tyskerne verdsatteså høyt, oppnådde de ved å ta i bruk bileggerovnen. Den tyske ”Hinterladerofen” ble fyrt fradet åpne ildstedet i et tilstøtende rom, oftest kjøkkenregion i en ”Diele” (Imhof 1993:257-259). Prinsippet slo godt an også i Norden, hvor bileggerovner mange steder ble denvanligste varmekilden. Fra Norge kjennes den særlig i kyststrøkene, og Bergen – med sittsterke tyske element – må ha vært et sentrum for spredning av idéen (Bjerknes 1978a:19-22).I København var bileggeren den mest utbredte ovnstypen til godt inn på 1700-tallet, alltid iform av en firkantet kasse av støpejernsplater, innmurt i en åpning i bakveggen til kjøkkenetsskorsten (Lindberg 1996:II:135-139). Men i Christiania, eller på Østlandet overhodet, fantden få tilhengere. Det skulle være underlig om den hverken forekom i det gamle Oslo ellerdet nye Christiania, men den har i så fall etterlatt seg få spor. Skriftlige kilder tier helt, medmindre bileggere også kunne gå under betegnelsen ”jernkakkelovner” og være inkludert nårtallet på ovner i husene ble nedtegnet i tidlige skjøter.Noen bileggere var helt av mur eller hadde en murt overbygning på jernkassen. Ibegge tilfeller kunne de være kledd med kakler av brent leirgods. Ved grunngraving iGamlebyen er det funnet en del dekorerte og glaserte ovnskakler fra 1500-tall og tidlig 1600-tall (Schia 1991:175). Murte ovner kunne også være selvstendige ildsteder med eget ilegg forfyring. Fra Christiania finnes opplysninger om enkelte ovner av kleberstein og om enpottemaker som leverte fajanseovner til Akershus og vel også til borgere i Christiania (Berg1965:21). Selv om vi ikke har skriftlige kilder som sier noe om utbredelsen, må det ha værtmange virkelige kakkelovner i en fjernere fortid. Ellers er det vanskelig å forklare hvordanordet tidlig endret innhold og kom til å betegne en hvilken som helst lukket ovn, hos ossvanligvis av støpejern. 213 Men de ovnene som var opphav til ordet som ble brukt om alleovner til langt inn på 1900-tallet, er det få spor etter. Det er mulig at ordet ”kakkelovn” først212 Dekorerte kaminer finnes i Rådhusgaten 19 og på Akershus, og tidligere også i Rådhusgaten 11 (fig. 4.66).213 Det er en kulturhistorisk godbit at ”kakkelovner” en gang fantes for så å forsvinne, mens ordet levde videresom betegnelse for noe helt annet. Da man mot slutten av 1800-årene igjen begynte å ta kakkelovner i bruk,trengte man en annen betegnelse for å unngå forvirring. Siden den nye generasjon av kakkelovner ble importertfra Sverige (der ildstedstypen aldri var gått ut av bruk, men fikk ny aktualitet etter at grev Cronstedt forbedretkonstruksjonen på 1700-tallet), falt det naturlig for nordmenn å kalle dem ”svenskeovner”. Populariteten avtoksnart, og importen tok slutt, men navnet ”svenskeovn” ble hengende ved de keramikkovnene som ble stående.Først omkring 1970 kom en ny bølge av interesse for keramiske ovner fra Sverige. Siden hverken importørereller kjøpere var fortrolige med ordet ”svenskeovn”, importerte de like godt også det svenske navnet ”kakelugn”og oversatte det direkte. Det gikk bra fordi gamle støpejernsovner allerede var på vei ut og navnet dermed varblitt ledig. Eller nesten ledig – de nye ”kakkelovnene” fremskyndet antagelig dødskampen for det ordet som vigjennom 300 år hadde brukt om støpejernsovnene våre.312