Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Bindingsverk i NorgeI utgangspunktet var byggemåten fremmed og ble møtt med sterke fordommer i et miljø hvorman helst ville bygge som man var vant til. Vi har foran (kap. 4.1.1) sett hvordanhåndhevelsen av murtvangen alternerte mellom strenghet og ettergivenhet. Stort sett var”grundmur” og utmurt bindingsverk likestilt i myndighetenes øyne etter Christian IVs tid, ogde jevne byborgernes valg sto mellom bindingsverk og laft – med laft som det billigstealternativ. Brannen i 1708 ble et avgjørende skille som for mer enn hundre år fremovergjorde bindingsverk nesten enerådende innenfor bygrensen, og i forstedene også for hus i merenn én etasje. Mot slutten av 1700-årene var halvparten av byens våningshus oppført ibindingsverk, mens lafteverk sto for 30 % og tegl for bare 20 %. Bindingsverket erobret segogså en plass i byggeskikken omkring byen, både i forstedene og i de nærmeste bygdene.Fig. 4.12De mange bindingsverkshusene i forstedene vitner om at teknikken ble innarbeidet i folkelig byggeskikk ogkunne velges fremfor laft også på enetasjes hus, hvor laft var lovlig. Til venstre Akersbakken 14 fra ca. 1820,opprinnelig i én etasje, påbygget til to i 1849. Til høyre Fredensborgveien 50, antagelig fra 1700-årene. Beggehar det usystematiske bindingsverket som var typisk for Christiania. Foto LR.Fig. 4.13Frogner gård i Aker ble ”gentrified” av generalkvartermester Hans Jacob Scheel, eier fra 1747. Han forlenget ogforblendet det gamle laftehuset (midtpartiet) med utmurt bindingsverk før 1760. Den senere eier Bernt Ankerutvidet huset ytterligere i lengden omkring 1790, igjen med bindingsverk. Fremhevelsen av bindingsverket medmørkere farge er antagelig en relativt moderne endring. Foto LR.217