Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Murverket seiret som vi har sett ”på overflaten” allerede i de siste tiårene av 1700-tallet.Sluttseieren skulle snart følge. I 1819 kom en ny ”Provisorisk Anordning angaaendeBygnings- og Brandvæsenet i Christiania Bye og Forstæder”. Etter anordningen var murverkpåbudt i alle fasader, både i selve byen og i forstedene (Aslaksby 1986:72-75). Murtvangenble bekreftet i den endelige Bygningslov for Christiania, som trådte i kraft 1. januar 1828(Larsen 1988:85-91).4.1.4 Utmurt bindingsverkFra fremmed byggemåte til lokal byggeskikkVed bybrannen i 1624 fantes det antagelig en håndfull bindingsverkshus i Oslo, ogbyggemåten hadde også vært brukt for enkelte byggeoppgaver på Akershus slott gjennom deforegående hundre år (Berg 1951). ”Eit og anna utmurt bindingsverkshus har truleg lyst oppmellom tømmerbygningane,” skriver Øystein Ekroll om Oslo før 1624 (Ekroll 1991:81), ogErik Schia har i sin rekonstruksjon av bebyggelsen på ”Søndre Felt” antydet etbindingsverkshus (Schia 1988:110).Om byggemåten var kjent, var den lite utbredt, og det var antagelig bare et fåtallinnvandrede byggmestre som var fortrolige med den og behersket teknikken. Christian IVhadde små tanker om norske tømreres ferdigheter i så måte – han mente at ingen av demkunne hogge bindingsverk ”som det sig bør”. (Se s. 205). Et annet vitnesbyrd om mangelenpå norsk kompetanse kjennes fra regnskapene for saltverket på Langøya ved Langesund. I1602 ble to nederlandske tømrere innkalt for å lede byggearbeidene i bindingsverk, og dereseksepsjonelt høye betaling ble forsvart ved en note i regnskapet:” … thet er Skeed aff thend Aarsagh, att ther Ingenn Vaar Vdj Norige Eller andensteds attbekomme som Kunde med Samme arbeide, som dee haffuer giortt … ”. Interessant nokfremgår det av en annen note til regnskapet at det var fort gjort for en dyktig håndverker ålære seg den fremmede teknikken: ”Meen nu effter samme arbeide er begynt, och MandKand See huorledis thet er giort, Kand her effter well bekommis andre som for Ringere LønnKand giørre sligtt arbeide, dogh schall thet vere eenn Sønderlige Thømmermand, som och erSnedicker … ” (Walle 1993:94).Det skortet ikke på håndverksmessig dyktighet; om det vitner atskillige teknisk ogestetisk fremragende laftehus fra perioden, og ikke minst kirkene med sine kompliserte tak ogtårn. Werner Olsen fra Nes på Hedemarken (f. ca. 1600) var en av de innfødte tømrerne somkan mistenkes for å ha vært i lære utenlands, og som kombinerte trekk både fra utenlandskbindingsverk og norsk stavverk i sine konstruksjoner, for eksempel i Vågå kirke fra 1628(Rønningen 1993:35-43). Men han kjennes ikke som opphavsmann til noe byggverk i Osloeller Christiania. Her var det trolig utenlandske tømrere som praktiserte bindingsverk inntilen lokal tradisjon hadde festet seg. Dessverre kan knapt noe privat byggeforetagende i 1600-årenes Christiania tilskrives noen navngitt byggmester. Men vi kjenner adskillige navn fraskattelister og andre kilder, og mange av dem må være danske og tyske. Gjennom heleperioden som behandles her, og videre fremover mot 1900, var det også et stadig tilsig avutenlandske byggmestre som til tider var dominerende innen fagmiljøet, se s. 355-357. Damurtvang med aksept for bindingsverk ble permanent etter brannen i 1708, utkrystalliserte detseg en livskraftig lokal variant av utmurt bindingsverk, og dette ble forbeholdt byens egnetømrere med borgerskap (Berg 1946:83-85,101-103). Flere rettsavgjørelser fastslobytømrernes enerett til bindingsverk, mens derimot lafting var et fritt håndverk. (S. 205-206).216