Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

utleieboliger for håndverksfolk, og det er vanskelig å forstå språkbruken på annen måte enn atden refererer til rent topografiske forhold. En lignende differensiering synes å ha værtplanlagt i Christianshavn, der man antagelig har tilsiktet ”en fornemmere Nederby med størrebebyggelse ud mod stranden og en mindre fornem, fjernere liggende Overby med mindrebebyggelse liggende bagved”. Samme tankegang lå til grunn for Friedrichsstadt i Schleswig,som hertug Friedrich III av Gottorp anla i 1619 som en nederlandsk ”koloniby” inndelt i en”Vorderstadt” og en ”Hinterstadt” (Gamrath 1968:90-94).Tanken om en sosial differensiering ser også ut til å være innarbeidet i kongensdirektiver for byggemåten, idet adelen skulle bygge sine egne hus i mur, mens ”Den andenBygning skal bygges paa Danske Maneer, imellem Stænger muret”, altså i utmurtbindingsverk. Dette siste må antas å gjelde de utleieboligene som skulle bygges ”oppe iByen”. Kvartalsinndelingen kan også tolkes som en måte å legge til rette for sosialdifferensiering. De største kvartalene lå nederst mot havnen og ga selvsagt større muligheterfor å innpasse særlig store tomter. Men målene på det aller største kvartalet (S 3) strakte seglangt forbi det som var praktisk betinget, slik at kvartalets indre ble liggende som en uutnyttetressurs helt til det ble tatt i bruk som ridebane for Krigsskolen.2.2.2 Byen i endringByutvidelserChristiania var ved grunnleggelsen fysisk innestengt av naturlige eller menneskeskaptegrenser – havnen, Akershus og vollene. Denne omringningen ble neppe oppfattet som noeproblem. Det må ha vært relativt rikelig plass innenfor grensene, og det var til enhver tidganske mange ubebygde eller underutnyttede tomter. Dessuten hadde byen arealer til vekst iforstedene utenfor byen, og der kom det meste av folkeøkning og bygningsmessig fortetningtil å foregå gjennom de første 200 år. Men byen vokste også innenfor grenselinjene.Som omtalt i forrige kapitel, tok det lang tid før byen kan sies å ha vært ferdiggjenreist etter brannen og flyttingen. Få bygninger er sikkert datert til før 1640, mens et stortantall, også av de største og mest påkostede, har ankerjern og andre inskripsjoner som datererdem til 1640-årene. Forklaringen kan være at mange borgere reiste provisoriske laftehus førde fikk overskudd til å gå løs på den brannsikre bebyggelsen som de var pålagt etter stand ogstilling. Og under eksisterende bebyggelse er det påtruffet bygningsrester som kan skrive segfra slike provisorier (Moberg 1988:131) (Schia 1971:33). (Se også fig. 4.11). Så sent som i1638 påtalte Christian IV at ”mange Pladser udi Byen … befindes øde og ubygte” og pålaeierne å bebygge dem innen tre år, ellers ville de være forbrutt til ham og byen og ville blisolgt ”til dennem som meest derfore ville give og inden 2 Aar derefter samme Pladser kunnebebygge”. 26Fortetting ved utbygging av ledige eller underutnyttede tomter kunne dekke en del avbyens behov for større bygningsvolum utover i 1600-årene. Noen tomter ble likevel liggendeubebygget til tross for at det fantes kjøpere på eiendomsmarkedet, slik at det også oppsto etbehov for byggearealer innenfor befestningene i tillegg til de regulerte kvartalene.Oppfinnsomme byggherrer kunne med myndighetenes uttalte eller stilltiende aksept bygge irandsonene mot Akershus, vollene eller havnen. På festningens esplanade syd for detnåværende Revierstredet og dets forlengelse vokste det frem en bebyggelse som fra militærtsynspunkt ble sett som meget uheldig, og som det derfor gjaldt å bli kvitt. Som ledd igjennomføringen av generalkvartermester Coucherons plan av 1680 ble det derfor i reskript26 NRR VII (1880:411).79