Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

For å vite hvordan byen så ut, har vi bare én avbildning til hjelp, relieffet på Fredrik IIssarkofag i Roskilde, fig. 2.1. Dets etterrettelighet som historisk kilde er omstridt, og det girtrolig bare en antydning om bebyggelsen. Relieffet viser de militære operasjonene i 1567,men på det tidspunkt var byen avsvidd. Fremstillingen fra 1588 er derfor formodentlig enkombinasjon av faktiske underretninger om byens topografi etter gjenreisningen, og tidenssedvanlige idealisering av bybilder (Magnussen 1965:12-18). Arkeologiske utgravninger harimidlertid bidratt mye til vår viten om hvordan Oslo så ut før brannen i 1624.Noen få, store offentlige bygningene må ha dominert bybildet, til tross for uttynningog forfall i senmiddelalderen. Av middelalderens seks kirker var det bare domkirken,Hallvardskirken, som eksisterte etter ca. 1550, også den forfallen og forsømt, og brannskadetetter krigshandlingene i 1567. Den gamle bispeborgen ble degradert til steinbrudd forbyborgerne etter reformasjonen, men var stadig delvis intakt og tjente også senere som boligfor de lutherske superintendentene. I 1579 gikk den over i privat eie og fikk etterhvertbetegnelsen Oslo Ladegård, og gjennom flere betydelige ombygginger beholdt den karakterenav herskapsbolig. De lutherske biskopene fikk etter 1550 tilhold i det tidligere Olavsklosteret,der en ny standsmessig hovedbygning ble reist så sent som i 1623 og skulle overleve brannenåret etter. (Fig. 4.42). Nonneseter kloster forsvant derimot uten å etterlate seg annet ennarkeologiske spor. Fransiskanerklosteret utenfor byen ble i 1538 forært byen som hospital.Svenskene satte fyr på det i 1567, men bygningen ble gjenreist etterpå.Byborgernes bebyggelse var overveiende av tre og derfor et lett bytte for branner nårde først oppsto. Mange branntilløp utviklet seg derfor til altutslettende katastrofer, slik at helebebyggelsen med uregelmessige mellomrom ble totalt fornyet. Slike storbranner inntraff i1523, 1567 og 1624. En noe mindre brann i 1611 rammet 55 bygårder (Ekroll 1991:74).Fig. 2.2Utsnitt av Jacob Conings maleri fra Gamlebyen i 1699 med Geitabru og Alna i forgrunnen. I bakgrunnen Oslohospital på ruinene av det gamle fransiskanerklosteret. Husene på motsatt side av Alna unngikk antageligbrannen i 1624 og kan gi et inntrykk av hvordan bybebyggelsen så ut hundre år tidligere. Laftehus med bordtakeller torvtak må ha vært vanlige. Original i Oslo Bymuseum.I siste fase av byens liv, mellom brannene i 1567 og 1624, var bebyggelsen organisert omtrentsom vi kjenner fra senere norske byer opp mot nyere tid. Bygården var enheten foreiendomsinndeling og bebyggelse, og både i form og funksjon kunne den ligne en konsentrertutgave av en samtidig bondegård. Eiendomsstørrelsen ser ut til å ha vært omtrent den sammei gjennomsnitt som i middelalderen, og ”normaltomten” i Oslo kan ha vært en styrende faktorda Christiania ble planlagt (Schia 1986:56) (Schia 1987:216f). Likevel må Oslo etter 1567 hagjort et åpnere inntrykk, mest fordi mønsteret nå var færre og større bygninger for flereformål. Et utstrakt hagebruk inne i byen må ha bidratt til et landlig bybilde (Ekroll 1991:83).51