Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

og uvanlig tettstilte stolper med senteravstand ca. 80 cm. (Fig. 5.11). Denne må imidlertidheller betraktes som en ”moderne”, rasjonell bygning i ”Reissbrettfachwerk”, se side 362.Alt annet kjent bindingsverk fra byen og forstedene må karakteriseres somusystematisk og uten klar faginndeling. Strukturen indikerer at tømrerne ikke så bindingsverksom en romlig konstruksjon, men som en blott og bar vegg i det todimensjonale planet.Overalt ser man den samme frie og fleksible plassering av stolpene, tilpasset til rominndelingog åpninger, og ikke omvendt som i Danmark. Bare bjelkelagene ser ut til å ha vært planlagtetter en fast modul, omkring 1½ alen eller 90-100 cm, en frekvens som også var vanlig ilaftehus og murhus fra perioden. Også taksperrer ble plassert med relativt faste intervaller, ognødvendigvis i fase med loftsbjelkene hvis de skulle danne sperrebind. Men veggstolpenekorresponderer bare unntaksvis med bjelker eller sperrer. Det gjaldt såkalte bundstendere,altså stolper i møtet med tverrvegger. Deres plassering var diktert av husets romstruktur, ogtømrerne passet som regel på å legge inn bjelker i samme akse, slik at tverrveggene fikkunderstøttelse. Mellom disse gitte bjelkene ble de øvrige plassert med jevn avstand, så næropptil den ideelle modul som mulig. Men veggstolpene på samme strekning ble plassert etterandre kriterier – der de ikke sto i veien for planlagte åpninger, og ellers slik at avstanden ikkeble for stor. (S. 226).Fremgangsmåten førte til at regelmessige stolpestillinger hovedsakelig var å finne påbygningenes baksider mot nabogrenser. (Fig. 5.12). Byens byggeskikk for bindingsverkfrembrakte nesten bare ”system by default”.Fig. 5.12 Kongens gate 18, bakside mot nabogrense. Etter oppmåling av Arno Berg 1923-26, AA.Senteravstanden for bjelker, omkring 1½ alen, var etablert i norsk byggeskikk. Fagbredden i bindingsverk varmindre enhetlig, men tenderte mot samme mål der ingen åpninger krevde avvik.Faget (eller fakket) var i Christiania en varierende størrelse, beroende på tømrerens skjønn oghvilke hensyn han måtte ta til åpninger, tilstøtende vegger og andre brudd. Når slike bruddikke forelå, ble stolpene naturligvis utmålt med jevn avstand. Veiledende modul forsenteravstanden i slike ubundne situasjoner var omkring 1½ alen eller 90-100 cm, den sammesom gjaldt for bjelkelag. Men skråbåndet ble av statiske hensyn alltid plassert i et fag som varbredere enn standarden, slik at det ikke skulle bli for bratt. Hvis hjørnefagene ikke var avsatttil vinduer, ble skråbånd oftest plassert her.Standard fagbredde for bindingsverk var altså nær den samme som tradisjonelt gjaldtfor bjelkelag, uten at man derfor synes å ha tilstrebet noen korrespondanse. ”Stolpe overbjelke” opptrer som nevnt ovenfor i forbindelse med ”bundstendere”, men forøvrig baretilfeldig. Loftsbjelkelaget korresponderte selvsagt med taksperrene, siden begge ledd varuløselig sammenbundet i takbindene. (S. 267f). Men det var ingen tilsvarendekorrespondanse med stolpene i etasjen under. I Christiania hersket et ubundet system.Den foretrukne stolpeavstanden på 1½ alen passet dårlig til vanlige formater påvinduer og bare unntaksvis til dører, i motsetning til fagbredden på mellom 2 og 3 alen somble brukt i danske byer. Danskenes fag var også en ”variabel standard” som måtte rette seg354