Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Fig. 4.31Dronningens gate 11. Parti av bakveggen på loftet over svalgangen. Den har opprinnelig stått synlig og harennå sterk rødfarge med opptrukne hvite fuger – også tvers over en bue i murverket. Foto Anne-Lise Reinsfelt.andre underlag. Arno Berg konstaterte at det også var brukt teglimiterende rødfarge påvegger av bruddstein i Kirkegaten 15 (Berg 1965:5). Fargeskjemaet ble brukt helt opp tilomkring 1750, eksempelvis ved den første fasadebehandlingen på Paléet. Rødkalking holdtseg også i København som motefarge til omkring 1750, men gjennom barokkperioden ble detmer og mer alminnelig å bruke lysere, steinimiterende farger i grått og gult. En mote som nokoppsto i København, men der bare ble et mellomspill, var maling med skifteganger i vekselvisgul og rød kalkfarge. Denne moten skulle derimot i Christiania virkelig bite seg fast og pregebyen gjennom hundre år, enda mer enn rødkalkingen.Som omtalt i kapitel 4.1.2 er idéen om maling i striper oppstått av selve teglmaterialetog murverksforbandet. Stein med overveiende gule løpere og røde kopper ga i kryssforbanden svak stripevirkning, slik det stadig kan erfares på nyrensede fasader på Rådhusgaten 19 ogOslo Domkirke. ”Man skal ikke ha arbeidet lenge med gammel byggeskikk her i byen for åha på det rene at all murbebyggelse så godt som obligatorisk har vært malt skiftevis gul- ogrødstripet, helst med hvite fuger” (Berg 1936). Det tidligste påviste utslag av skjemaet erantagelig ”Sehesteds dobbelte karnapp” på Akershus fra 1642 (Berg 1951:I,107). Da sammekarnapp ble fornyet i 1704, ble stripemalingen gjentatt (ibid., 137). Så sent som i 1740-åreneble dette fargeskjemaet vedlikeholdt på Domkirken (Berg 1965:33). I mellomtiden var det forkortere eller lengre tid å finne nesten på hver eneste husvegg i byen, både på ”grundmur” ogbindingsverk. Blant utvalgsgårdene er det sikkert påvist på Rådhusgaten 12, Dronningensgate 10 og Tollbodgaten 14, men har nok forekommet på flere.I 1600-årene ble detaljer i murfasadene fremhevet med kontrastfarge – enten de faktiskforefantes i avvikende materiale, eller bare ble malt som illusjon på ensartet underlag.Skikken må ha bakgrunn i den nordiske renessansestil som dominerte under Christian IV, ogsom hadde utspring i nederlandsk og nordtysk renessanse. På danske praktbygninger ble detbrukt detaljer i ekte gotlandsk sandstein som kontrastmateriale til tegl, slik vi kjenner fraBørsen, Rosenborg og en rekke slott, og fra fornemme byhus som ”Jens Bangs Stenhus” iÅlborg (Petersen 1988) eller Ellen Marsvins gård på Højbro Plads i København. Entilsvarende praktutfoldelse kunne aldri oppvises i Christiania, men tilløp er kjent fra gårdersom Rådhusgaten 19 og Kirkegaten 15. På den førstnevnte var det opprinnelig rødt murverkmed uvanlige svarte fuger. Mot denne bakgrunn var gesimser, vederlagssteiner og sluttsteinermalt i svart, noe overraskende i forhold til at forbildene var hus med tilsvarende detaljer i lysstein. Kirkegaten 15 hadde i 1630-årene rødkalkede teglimiterende murflater kontrastert medgrå border rundt vinduene og svart maling på de ekte hjørnekvadrene (Berg 1965:4f).244