Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

man heller burde tale om hybridisering (som mange foretrekker) eller synkretisme (Eriksen1994:35f). Mange andre antropologer gjør bruk av kreoliseringsbegrepet for å beskriveblandingskulturer – ”the confluence of two or more widely separate historic cultures whichinteract in what is basically a center/periphery relationship”. Kjennetegnet på en kreolkulturer at den (som kreolspråk) har fått tid til å utvikle seg i retning av koherens, og at densmeningssystemer preger generasjoner av mennesker fra fødselen av. Det handler altså ikkeom flyktige kulturmøter, men om historien etterpå. Kulturell kreolisering er ikke bare et trykkfra sentrum mot periferien, men en mer skapende prosess. Liksom kreolspråkene kombinerertrekk fra ulike språk på nye måter, kan faktorer fra ulike kulturer kobles kreativt i enkreolkultur. Anvendelsen av kreoliseringsbegrepet står i motsetning til synet på kulturer somveldefinerte helheter med høy grad av intern ensartethet som overleveres intakt til nyegenerasjoner. Det antyder kulturelt mangfold og fri flyt snarere enn autonomi (Hannerz1992:264-266).De her siterte forfatterne, og andre som de viser til, bruker kreolisering som en nyttigmetafor for kulturelle prosesser som tilsvarer de språklige, uten dermed å trekke parallellen sålangt som til å betrakte dem som likeartede kognitive prosesser. Så langt er det ikke vanskeligå være enig i at kreoliseringsbegrepet både bidrar til kulturell brobygging og til å forklare detsom kan hende når kulturformer møtes. Men kan man derfra gå videre til å anta at det finnesdypereliggende fellestrekk mellom språklig og annen kulturell kreolisering?5.1.3 Bygging som språkEn innebygget evne?Spørsmålet om det er legitimt å overføre begrepet kreolisering til andre områder, må begynnemed en drøftelse av spørsmålet om mennesker har iboende talenter for andre ferdigheter ennspråk. Nativisme og empirisme er to retninger som har vekslet om å domineremenneskevitenskapene, ofte stikkordmessig presentert som ”nature” eller ”nurture”. I enperiode fra 1940-årene og fremover ble empirien, erfaringen, for første gang sidenopplysningstiden tilkjent hovedrollen i formingen av mennesker og samfunn, ikke demedfødte egenskapene. Men det empiristiske paradigme ble fra omkring 1960 sterkt utfordretav en ny nativisme, som igjen la større vekt på menneskets natur. I dag dominerernativismen, og mange forskere mener at vi har ”instinkter” eller ”genetiske baser” for enrekke former for adferd. Noam Chomsky, lingvisten bak idéen om en ”universal grammar”,har vært en ledende talsmann for medfødt språkevne hos mennesker. Hans forskning harinspirert bl.a. forfatteren av The Language Instinct (Pinker 1995). Jerry Fodor og Edward O.Wilson (Wilson 1978) er andre innflytelsesrike forfektere av nativismen. Men deresstandpunkter er omstridte, og en kritisk drøftelse i bokform er nylig fremlagt av Fiona Cowie(Cowie 1999). Hun avviser den mest ekstreme nativismen, men gir Chomsky medhold i atdet er grunn til å anta en medfødt evne til språktilegnelse, selv om hun ikke går like langt somhan. Hun advarer mot å godta nativistiske teorier innenfor andre domener før man har prøvetandre forklaringer for hvordan læring foregår.Alle advarsler til tross: Materialet som underbygger teorien om et ”bioprogram” forspråktilegnelse, er så overbevisende at den vanskelig kan avvises. Denne teorien er bare enutvidelse av den alment aksepterte oppfatningen at mennesker, som andre arter, har enmengde medfødte bioprogrammer for fysisk utvikling. Ingen normale barn må ”lære” å puste,spise, reagere på smerte, bruke presisjonsgrepet, stå eller gå. Vi sier bare rent metaforisk atbarnet ”har lært å gå”. Det var merkelig om vi ikke også skulle være biologisk programmertfor en så viktig side ved vår adferd som det å tale (Bickerton 1985:133, 209). Aksepterer vi333