Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

4.1.2 LaftingDen norske byggemåtenLafting hadde siden middelalderen vært den foretrukne teknikken for de fleste sivilebyggeoppgaver. I Norge kan den føres tilbake til sen vikingtid og kanskje til jernalderen.Sikker viten om tidlige lafting er det vanskelig å etablere, ettersom laftehus forfaller uten åetterlate seg tydelige spor. Arkeologiske utgravninger har brakt for dagen stolpehull fratidsrommet fra yngre steinalder til vikingtid, noe som bekrefter at den eldre byggemåten medtak båret av stolper eller staver har vært en kontinuerlig tradisjon. Men dette utelukker ikke atlaftehus kan ha eksistert side om side med stavbygde langhus – vi vet det bare ikke.Lafteteknikken kan først påvises med sikkerhet og i større omfang i kulturlagene undermiddelalderbyene, der bevaringsforholdene har vært gunstige for konservering av trevirke. Ialle middelalderbyene er det funnet rester av laftehus, men også av hus i byggeteknikker derreist virke var de bærende ledd i konstruksjonene. Lafting var altså lenge én av flerevalgmuligheter for middelalderens byborgere, og laftehusene fortrengte gradvisstavbygningene. Fra senmiddelalderen synes lafting å ha blitt temmelig enerådende i bolighusog andre oppvarmede bygninger, mens stavverk og beslektede konstruksjoner ble et alternativfor uthus, svalganger og andre lette byggverk der uisolerte vegger kunne aksepteres. I 1600-årenes Oslo dominerte laftehusene i bybildet. Enkelte hus i mur eller bindingsverk menes åvære påvist arkeologisk eller fra skriftlige kilder, men mange av forekomstene er usikre,ettersom levningene like gjerne kan skrive seg fra grunnmurer eller kjellere under laftehus.Sannsynligvis har hus i andre konstruksjoner vært forsvinnende få.Et tolerert ondeLafting ble i prinsippet forbudt i den nyanlagte by Christiania. 1 Dette forbudet ble alleredeneste år lempet på, åpenbart fordi murtvangen gjorde at det gikk sent med å få reist nybebyggelse. 2 Men det ser ut til at mange flere enn ”de, som det ikke anderledes formaa”benyttet seg av dispensasjonen fra murtvangen. I 1635 ble de mer velstående blant borgerne,som slik hadde omgått murtvangen, pålagt å rive laftehusene sine (Berg 1965:3). Tre årsenere ble det igjen påtalt fra kongens side ”at mange Træhuse udi Christiania imod voresforrige og alvorlige Anordning og Befaling ere opbygte”, og nå ble stattholderen bedt om åsørge for å få revet halvparten av trehusene i bakgårdene kommende sommer, og restensommeren etter. Men kongens reaksjon var tvetydig, for i samme brev tillot han at ”de Husetil gaden af Bul 3 opbygt og to Loft høie maa til videre Anordning blive bestaaendes”. 4 Det serut til at han her siktet til enkelte laftehus av utvilsom kvalitet; hus som til tross for ”feilmaterialbruk” tilfredsstilte tidens ideal om ”god kjøpstadbygning”. Vi kjenner i det minste etthus fra denne kategorien, Rådhusgaten 17, som ble revet i 1938. Det hadde usedvanlig fintutførte laft og dekorerte bjelkehoder under den utkragende overetasjen (Berg 1965:6).Hovedmengden av laftehus fra byens første decennier må ha ligget i kvartalene vest for ØvreSlottsgate, men de fleste gikk dermed opp i flammer ved bybrannen i 1686 – hvis katastrofaleomfang og raske spredning nettopp skyldtes det store antallet trehus. Men gjenreisningen1 NRR V (1874:433)2 NRR V (1874:477)3 Betegnelsen ”bul” brukes på dansk om tømmer, og ble brukt av dansker i Norge også om laftehus. De danske”bulhuse” er imidlertid en form for stavhus helt uten slektskap med laftehus, selv om de taksonomisk nok bleregnet til samme kategori i 1600-årene, og igjen av tidlige bygningshistorikere på 1800-tallet. ”Bulhuse” ernærmere omtalt under bindingsverk, kap. 4.1.3.4 NRR VII (1880:411)198